Kristendom og islam fremstår i offentligheten ofte som søstre – to monoteistiske trosretninger med felles røtter i den såkalt abrahamittiske tradisjonen. Men bak denne overfladiske likheten skjuler det seg dype strukturelle forskjeller, ikke bare i teologi og etikk, men i hele forståelsen av Gud, mennesket, samfunnet og loven.

Denne analysen tar utgangspunkt i de normative kjernetekstene: Det nye testamentet for kristendommen og islams trilogi – Koranen, sira og hadith – og undersøker hvordan deres grunnpremisser former to radikalt ulike sivilisatoriske prosjekt.

Gudsbildet: Kjærlighetens Gud vs. herskerens Gud

Det nye testamentets Gud er en relasjonell og personlig Gud som møter mennesket i kjærlighet og sårbarhet. I sentrum står inkarnasjonen – at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Dette gudsbildet er definert av offer, nåde og ubetinget kjærlighet (1 Joh 4,8: «Gud er kjærlighet»). Gud oppsøker mennesket i dets svakhet, og lar seg korsfeste for dets frelse. Makten er omdefinert gjennom ydmykhet.

Koranens Gud, Allah, er på sin side en fjern, uberegnelig og suveren skaper som ikke kan sammenlignes med noe skapt (sura 42:11). Han elsker ikke synderen – han veileder og forfører etter egen vilje. Den mest sentrale relasjonen mellom mennesket og Gud er underkastelse: islam betyr nettopp «underkastelse». Mens kristendommen sier: «Elsk din fiende», sier Koranen: «Bekjemp de vantro» (sura 9:29). Den kristne Gud ofrer seg for sine fiender. Allah påbyr krig mot sine.

Den normative modellen: Kristus eller Muhammed?

I kristendommen er Jesus det normative idealet. Han velsigner de fattige, tilgir sine fiender, lar seg ydmyke og korsfeste – og forkynner tilgivelse. Hans rike er «ikke av denne verden» (Joh 18:36). Det kristne etiske idealet er den gylne regel, rettferdighet gjennom nåde, og selvoppofrelse.

I islam er det Muhammed som er det normative mennesket – «det vakreste eksempel» (sura 33:21). Hans liv utgjør malen for tro og praksis: ikke bare i bønn og faste, men også i krig, straff, maktbruk og kvinnedominans. Ifølge sira og hadith levde han som kriger, slaveeier, hersker, dommer og erobrer. Rundt 67 % av sira omhandler hans væpnede kamp for islams ekspansjon. Sunna (profetens praksis) definerer moral. Å være en god muslim er å etterligne Muhammed – uansett om handlingene innebærer halshogging, voldtekt, pisking eller flerkoneri.

Skrift og åpenbaring: Bibel og evangelium vs. trilogien

Det nye testamentet består hovedsakelig av evangelienes fortellinger om Jesu liv og lære, og brevlitteratur som reflekterer over tro, fellesskap og nåde. Teksten er skrevet i et historisk og menneskelig språk, og gir rom for tolkning, metafor og refleksjon. Det krever samvittighetens ansvar, ikke blind lydighet.

Islams doktrine er delt i tre: Koranen (14 % av materialet), sira (profetbiografien), og hadith (tradisjonene). Disse kildene utgjør en sammenhengende normkodeks: religion, juss, politikk og krigsteori i ett. Koranen er ikke narrativ, men autoritativ: det er en samling lover og formaninger, uten overordnet kronologi. Sira og hadith utfyller dette med konkret praksis. Mens evangeliet er et kall til forvandling, er islams trilogi et påbud om etterligning.

Synet på mennesket: Synder og elsket vs. lydig og underordnet

Kristendommen forstår mennesket som både skapt i Guds bilde og rammet av synd. Løsningen er ikke lov, men nåde: «For av nåde er dere frelst, ved tro» (Ef 2:8). Menneskets verdighet ligger i at Gud elsker det, selv i dets svakhet.

I islam er mennesket i utgangspunktet født uten synd, men må underkaste seg Guds vilje gjennom sharia. Tro alene er ikke nok – man må følge alle forskriftene. Troen måles i overholdelse, ikke i kjærlighet. Å forlate islam er en forbrytelse, og ifølge sharia straffes det med døden. Mennesket er ikke Guds barn, men Guds slave (ʿabd).

Samfunn og rett: Adskilt eller forenet?

Kristendommen opererer med et skille mellom åndelig og verdslig makt – kirke og stat. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matt 22:21). Kristendommens etikk er personlig og samvittighetsbasert, ikke statlig påtvunget.

I islam finnes ikke et slikt skille. Sharia regulerer hele livet – ikke bare bønn og faste, men eiendom, arv, ekteskap, rettspleie og politikk. Statsmakten skal tjene islam, og det finnes ikke noen legitim sekulær orden i klassisk islamsk doktrine. En islamsk stat er et teokrati med sharia som høyeste lov.

Krig og fred: Martyrens lidelse vs. martyrens sverd

I kristendommen er martyren den som lider og dør i trofasthet til evangeliet – ikke den som dreper. Apostelen Paulus skriver: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode» (Rom 12:21).

I islam er martyren (shahid) den som dør i jihad – i kamp for å utbre islam. Å drepe og dø for Allah gir løfte om paradis (sura 9:111). Ifølge hadith finnes det hundrevis av utsagn som lovpriser krig mot kafirer. Å støtte jihad – økonomisk eller fysisk – er en religiøs plikt. Jihad er ikke en indre kamp, men i sin primære form væpnet kamp.

Kvinnesyn og likestilling: Lignelse eller eiendom?

Kristendommen lærer at mann og kvinne er ett i Kristus (Gal 3:28). Ekteskapet er et gjensidig paktsforhold, og mannen kalles til å elske sin kone slik Kristus elsket menigheten – med selvoppofrelse.

I islam er mannen overordnet kvinnen i status og rett. Kvinnen kan slås (sura 4:34), har halv vitneverdi, og arver halvparten av hva en mann gjør. Polygami er tillatt, og seksuell lydighet er en plikt. Sharia tillater sexslaveri og barneekteskap, og Muhammed selv giftet seg med Aisha da hun var seks år gammel.

To uforenlige virkelighetsbilder

Kristendom og islam er ikke bare ulike religioner – de er ulike sivilisatoriske systemer. Der kristendommen bygger på frihet, nåde og samvittighet, hviler islam på underkastelse, lov og lydighet. Der Jesus lider og dør for sine fiender, seirer Muhammed ved å underlegge seg og eliminere dem.

Forsøk på å likestille de to tradisjonene, enten det skjer gjennom interreligiøs dialog eller multikulturell ideologi, skjuler en ubehagelig sannhet: De er ikke like, og de lar seg ikke forene. Den ene har frigjort individet fra lovens tyranni. Den andre har gjort loven til selve Guds vesen.

En ærlig samtale om islam må derfor begynne med det kristne prinsippet: Sannheten skal gjøre dere fri (Joh 8:32), også når sannheten er ubehagelig.