Barnetoget går opp Karl Johans gate i Oslo den 17. mai 2025. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB.

Gud, signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu
som kristne det kan seg søma!

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikke verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
So signe då Gud den gode såd,
til groren ein gong er mogen.

Elias Blix

Hva feiret vi egentlig i går? I forkant av nasjonaldagen har det som vanlig funnet sted en debatt om Pride-flaggets posisjon på nasjonaldagen. Samtidig er det et stadig mas om Norges behov for EU, som om nasjonalstaten er utgått på dato. Men mest av alt er det påfallende hvor lite vi forholder oss til den virkeligheten grunnlovsfedrene levde i. Det er som om den forstyrrer de idealene vi hygger i dag, for nå er det begreper som likeverd, mangfold og inkludering som holdes fram som fundament for nasjonaldagen.

Men det var ikke idealer som dette grunnlovsfedrene hadde i tankene, snarere tvert imot, det handlet om både nasjonal selvstendighet og et etterlengtet oppgjør med eneveldet.

Da den danske kronprinsen Christian Frederik etter fredsoppgjøret i Kiel samlet det norske folk til kamp for selvstendighet, var folkets krav entydig: De ønsket et konstitusjonelt kongedømme, ikke det eneveldet Christian Frederik i utgangspunktet representerte.

Under Danmark hadde Norge levd med enevelde siden 1660, der den politiske hverdagen handlet om konformitet, undertrykkelse og fravær av ytringsfrihet. Jeg har nettopp lest Trygve Riiser Gundersens unike verk om Haugianerne og livet under eneveldet, og det gikk opp for meg hvordan vi har undervurdert eneveldets diktatur. For det var denne styreformen den grunnlovgivende forsamling ønsket å kvitte seg med da de vedtok Grunnloven 17. mai 1814. De ønsket frihet og nasjonal selvstendighet, bygget på troen på Gud som grunnstein. Det er en klar historisk forbindelse mellom erkebiskop Olav Engelbrektssons forsvar for Norge som leder av riksrådet før reformasjonen og ambisjonene til grunnlovsfedrene. Og de nordiske nasjonalstatene med sine homogene befolkninger og felles kristen tro var da også en ubetinget suksess.

Med dette historiske bakteppet er det vanskelig å se at dyrkingen av EU som en europeisk superstat, og Pride-flagget som utgangspunkt for vår etiske tenkning, er forenlig med feiring av vår nasjonaldag.

EUs ambisjoner minker ikke, heller ikke som et etisk prosjekt, et prosjekt som handler om å oppløse båndene til den kristne tro, noe som stadig bekreftes av våre egne EU-tilhengere med deres unisone krav om å begrense tildeling av EØS-midler til konservative stater.

Vi skal heller ikke få lov til å diskutere hva vi står overfor, og det stadfestes av for eksempel Høyres Tina Bru, som i en debatt med KrFs Dag Inge Ulstein hevder: «Det handler om at dette flagget skal vi ikke gjøre til noe annet enn det er», og at Pride-flagget «er bare et symbol på frihet, på fellesskap og på at du skal få være glad i den du er glad i. Det symboliserer kjærlighet».

Tina Brus krav om enighet viser at Pride-flagget representerer et politisk program som forutsetter at vi må gå i takt i tunge og omstridte etiske spørsmål, og det fører til undertrykkelse av ytringsfriheten. Noe vi også opplever i EU. Selv det å mene noe om Pride-flaggets ideologiske mening blir stemplet som uholdbart, som en krenkelse av mangfoldet og krav om likeverd og inkludering. Men da har vi beveget oss svært langt fra idealene fra 1814 og de ideene som lå til grunn for vår grunnlov. For Grunnloven handlet ikke om mangfold, verken når det gjelder moral eller etnisitet.

Den norske grunnloven samlet nasjonen. EU-flagget og Pride-flagget splitter den. Politikk handler om realiteter og folk som våger å kjempe, som personligheter og salmedikteren (og lærer og kirke- og undervisningsminister) Elias Blix.

Et godt samfunn kommer ikke av seg selv, men er et resultat av et folk som vet at det må bygge på en sannhet om nasjonen og Gud.