Medienes konstante hamring mot Israel pga. Gaza og Vestbredden har flyttet grensene for hva man kan si om jøder og israelere i Norge og Vesten generelt. Kristin Foss er Palestina-aktivist og bor i Brasil. Hun skildrer sin reaksjon på et tilfeldig møte med to israelere. Hun legger hun ikke skjul sin aversjon. Aversjon er vanligvis noe man skjuler når det gjelder fremmede. I mangfoldsverdenen har vi innebygget visse sperrer mot å omtale andre grupper på en nedsettende måte.

Av historiske årsaker. Men når det gjelder jøder, fins det andre regler, og det er dette som er ubehagelig, for det er behandlingen av jødene som gjorde at vi bygget inn disse sperrene, i samfunnet og menneskene.

Nå er den tiden over, ser det ut til, og det har ingen konsekvenser å lufte sin aversjon.

Kristin Foss går detaljert til verks.

Det er noe nytt i norsk sammenheng at man åpent tilkjennegir ikke bare at man ikke tåler synet av israelere, men synes de ikke skulle hatt lov til å reise ut. Er dette gjenkomsten til holdninger som førte frem til opprettelsen av ghettoer?

Hun følger sine instinkter.

Hun fantaserer om hva de kan ha gjort mot palestinere. Når man vet at dette er ting Hamas gjorde 7. oktober 2023, blir fantasien meget ubehagelig.

Hvordan er det mulig at dette innlegget ligger ute på Facebook-siden til Kristin Foss en uke senere?

Her er det mye å ta fatt i.

Man tar for gitt at mennesker som engasjerer seg brennende for Palestina, er menneskerettsforkjempere. Men under lesningen av Kristin Foss melder det seg en tanke om at det kanskje er skalkeskjul for noe helt annet?

Hun har ingen skrupler med å generalisere om israelere:

– Er det noen du ikke kan stole på, er det en israeler.

Det var slikt man sa om arabere i gamle dager, og dét er ikke lenger stuerent. Men det er blitt stuerent å si det om jøder.

Deretter: – Det er en jævla guffen følelse å være i selskap av israelere.

Kunne hun ikke bare gått sin vei? I stedet deler hun sin antipati med alle norsktalende.

Før hun spør hvorfor israelere skal ha lov til å reise rundt i verden – hennes verden? – og besudle den.

– Mordere drar på ferie. Mordere går blant oss.

«Morderne iblant oss» er tittelen på en bok av Simon Wiesenthal om jakten på nazister etter krigen. Nå brukes den om alle israelere. De skulle ikke hatt lov til å reise ut av landet sitt, men skulle heller holdt seg hjemme. Ghetto?

Kristin Foss klarer ikke la være å tenke på at de to israelerne er eller har vært soldater, selv om de benekter det. Det utløser fantasier om hva de kan ha gjort.

En jernstang opp i anus på en palestiner. De to svarte at de ikke er soldater, likevel lar hun fantasien spinne. Hun provoseres av at israelere i det hele tatt kan reise verden rundt etter «alt» de har gjort.

(Hva skulle man gjort? Nektet dem innreise? Stilt dem for retten som kollektivt ansvarlige?)

Det er en stemning i innlegget: gørr rett ut av posen. Hadde det dreid seg om en annen gruppe, ville det umiddelbart ført til anmeldelse etter paragraf 185.

Men ikke når det gjelder jøder. Så «langt» er vi kommet.

Det skal sies at det har vært mange reaksjoner på Kristin Foss’ innlegg. Mange forstår. Men en god del vil ikke forstå.