Svenska Komitteen Mot Antisemitism (SKMA) har offentliggjort en rapport om antisemittisme blant muslimske elever i den svenske skolen. (kommentert her 25.10) Et sammendrag av rapporten ble publisert på den interaktive debattsiden til Dagens Nyheter , der en kan diskutere debattartiklene etter at de legges ut DN.Debatt. Nå er diskusjonen av antisemittisme-artikkelen stengt, og den avstedkom hele 48 innlegg. Som forventet var mange av innleggene kritiske til SKMAs studie, og som forventet kunne kritikerne av rapporten karakteriseres ved tre egenskaper som vi også kjenner fra tilsvarende diskusjoner i Norge.

For det første hevder mange av kritikerne at arabere ikke kan fremme antisemittiske holdninger, da de selv er semitter…… Denne misforståelsen er svært utbredt, det har vært vanlig, selv blant tilsynelatende oppegående mennesker, å blande sammen et begrep fra lingvistikken (semittiske språk) med rasebegrepet innført av Wilhelm Marr i 1879. Jeg har selv hørt en Midtøsten-ekspert fra Amnesty International i Oslo gå i denne fellen.

For det andre er mange av kritikerne ikke i stand til å forholde seg til rapporten, men diskuterer forholdet mellom israelere og palestinere – det faktum at rapporten omhandler svenske forhold, har ikke sunket inn.

For det tredje unnskylder samtlige kritikere av rapporten svenske muslimers antisemittisme med den israelske regjeringens politikk. Slik blir trakassering og vold mot svenske jødiske skolebarn en legitim måte å vise sin solidaritet med palestinerne…… I den vestlige verden er hvert enkelt menneske selv ansvarlig for sine handlinger, men kritikerne av SKMAs rapport synes å mene at svenske jødiske skolebarn, hvorav de fleste aldri har satt sine ben i Israel, må kunne stilles til ansvar for Israels politikk. Samtidig ville de fleste av dem protesterer vilt hvis en gjorde svenske muslimer ansvarlig for Osama Bin-Ladens handlinger.

Det som er spesielt viktig med hensyn til dette tredje punktet er det totale fravær av trakassering og vold fra svenske jøder mot svenske muslimer. Det foreligger intet gjensidig hat eller noen voldsspiral, for å bruke et aktuelt uttrykk. Situasjonen i den svenske skolen er ikke en konfliktsituasjon der jøder og muslimer har begynt å krangle og angriper hverandre samtidig. Situasjonen er den at én gruppe elever går løs på en annen kun fordi denne andre gruppen er jødisk. Og det er ikke «israeler» som brukes som skjellsord av svenske muslimer, men «jøde». Jødiske elever er i stand til å vise sin fortvilelse over situasjonen i Midtøsten uten å gå til angrep på sine muslimske medelever. Apologetene for muslimsk antisemittisme forfekter det syn at en ikke kan kreve at muslimske elever skal oppføre seg ordentlig, og at jødiske elever samtidig skal GODTA mobbing og vold. Med andre ord ligger det et rasistisk element i forsøket på å unnskylde muslimsk antisemittisme; muslimene antas ikke å være i stand til å følge gjeldende lover og regler, og jødene forventes å skulle tåle overgrepene.

Det mest betenkelige innlegget i debatten kommer fra religionshistorikeren Jan Samuelsson. «Muslimers hat mot judar är befogat»Han sier rett ut at svenske muslimers vold mot sine jødiske landsmenn er et legitimt svar på Israels politikk. Det er ikke hverdagskost å se en doktor i religionshistorie vise slik total forakt for det svenske lovverket, for ikke å snakke om for Vestens humanisme og demokrati.

Av Christine Mohn