Store forandringer oppdages ikke alltid gjennom store begivenheter. Noen ganger merkes de først som små forstyrrelser eller avvik i det daglige, i det som omgir oss.

I novellen «Den usynlige samlingen» har Stefan Zweig gitt denne innsikten litterær form. Historien utspiller seg i Berlin under den økonomiske krisen mellom første og andre verdenskrig. En kunsthandler oppsøker en gammel kunde som har brukt et helt liv på å bygge seg opp en berømt samling grafiske trykk. Kunden, som er blitt blind med alderen, vet ikke at familien hans har solgt de originale trykkene ett etter ett for å overleve. Originalverkene er i stedet blitt erstattet med blanke ark og billige reproduksjoner.

Selv om bildene for lengst er borte, beskriver den gamle samleren hvert av dem med imponerende presisjon. Det er først når han lar fingeren gli over Rembrandts prøvetrykk av den sovende Antiope, at han merker det: Fordypningen som kobberplaten etterlater seg i arket, er borte. Han kan fortsatt se samlingen for seg – i minnet er den intakt – men hånden forteller ham at noe viktig mangler. Kunsthandleren, som på forhånd er blitt innviet i hemmeligheten, spiller med og erklærer hvor fantastisk verket er. Roen gjenopprettes.

Kanskje er det slik også med kulturelle forandringer. Vi kan fortsette å tro at vi lever i et kristent land, samtidig som sporene etter kristendommen gradvis forsvinner.

En dagligdags og tilsynelatende bagatellmessig samtale i en podkast er avslørende i så måte. «Kunstpraten» mellom en seksjonsleder fra etaten som forvalter Oslo kommunes kunstsamling og to journalister handler om hvordan samlingen forvaltes og om kommunens innkjøpspolitikk.

– Er det enkelte verk som ikke kan kjøpes inn? lurer de to journalistene på.

– I et museum aksepterer man kunstverk som er utdatert sånn rent tidsmessig, innleder seksjonslederen bestemt. Museet ivaretar det historiske perspektivet, men for kommunen handler det om nåtiden. Kommunen kan ikke kjøpe verk som er eksplisitt på en måte som gjør at det ikke kan vises noe sted. Verkene skal tåle en annen type offentlighet enn kunstoffentligheten, forklarer han.

Seksjonslederen mener selv de er ganske modige når de kjøper inn kunst. De tør å utfordre, som han sier. Men det finnes visse begrensninger, legger han til, og trekker frem to konkrete eksempler: For det første er verk med eksplisitt seksualisert innhold problematisk, for det kan skape reaksjoner hos folk fra andre kulturer. Det andre problemet er kristen symbolikk, i særdeleshet den korsfestede Jesus.

Det er ikke lenger tillatt å utplassere religiøse motiver i for eksempel et seremonirom på et sykehjem, for nå skal disse rommene være «verdinøytrale», får vi høre. Verk som forbindes med kristendom, blir ikke lenger kjøpt inn. Nå samler kommunen denne kunsten inn og forsøker å få den overført til andre samlinger. I stedet henger man opp lyrisk-abstrakte komposisjoner av meditativ karakter.

Det er et bemerkelsesverdig prinsipp som ligger bak kommunens uttalte mål om å skape gode og relevante kunstopplevelser for byens befolkning: Det er ikke betrakteren som utsettes for kunsten, men omvendt. Kunsten må tilpasses følsomheten til den som ser på verket. Oslo kommune er i praksis blitt terapeuten som løser mangfoldets problem med en ny behandlingsmetode.

Kunsten er på besøk, og da må den være «relevant». De to journalistene i studio nøyer seg med å si ja og aha til dette, som om det var den selvfølgeligste ting i verden å fjerne kristen symbolikk fra hovedstadens offentlige kunst.

Det underlige er at endringen fremstår så udramatisk. Ingen har vedtatt at kristendommen skal fjernes fra hovedstadens kulturliv. Kristne symboler er ikke forbudt. Det spiller liksom ingen rolle at de samme symbolene som nå forsvinner, representerer en sentral del av vår egen historie og identitet. Man undres heller ikke over eksemplene – pornografi og kristen symbolikk – som om det liksom er snakk to likestilte problemer i samme sakskompleks.

Det perverse og det kristne, to utålelige elementer i den nye offentligheten, skjønt det førstnevnte har funnet plass i offentligheten likevel. Så hvilken offentlighet er det egentlig som beskyttes?

I sin selvbiografi skriver Zweig at det også var slik for de unge før første verdenskrig. De var så opptatt av kulturen, kunsten og litteraturen, forteller forfatteren, at de knapt registrerte de store politiske forandringene rundt seg: Vi levde i en verden som virket uforanderlig, men tegnene på at den allerede var i ferd med å forsvinne, fantes rundt oss.

Kanskje er det slik vår egen «Verden av i går» forsvinner. Ikke gjennom én stor beslutning, men gjennom de mange små endringene av det som forteller oss hvem vi er og hvilket verdigrunnlag samfunnet vårt er bygd på.

Fortsatt kan man lese om det i Grunnlovens § 2, samt få øye på det i de museene som tåler kristne kunstverk. Undersøker vi nærmere, blir vi til slutt tvunget til å innrømme at noe mangler.