Kommentar

Ticiano Vecellio, Madonna of the Cherries (Kunsthistorisches Museum, Vienna, Austria)

 

Det nye Nasjonalmuseet begynner mer og mer å markere seg i arkitekturmiljøet rundt den gamle Vestbanen. Som de fleste byggverk i senmodernistisk stil blir det hverken vakkert eller godt tilpasset omgivelsene. Ut fra arkitekturen er det ikke lett å se at det er et kunstmuseum, det kunne like gjerne vært et aparte kjøpesenter. I så fall ville det nok ha trukket mer folk til bygget enn det museet selv kan forvente.

Museumsbygningens banale eksteriør er nå en sak for seg, noe helt annet er hva, eller hvordan kunstsamlingene skal organiseres. En ting er vekslingen mellom store og små rom og hvordan de skal fylles. Det kan være problematisk nok, men egentlig bare en interessant utfordring for museets fagfolk. Med tanke på at museets samlinger er av historisk karakter og verkene har en tidsbetinget tilhørighet, er det i utgangspunktet bundet av en kunsthistorisk kronologi.

Denne kronologiske vinklingen på samlingene har også vært sentral i Nasjonalgalleriet. Man starter med å presentere de eldste verkene for så å bevege seg videre gjennom ulike perioder frem til vår egen tid. Slik har også Nasjonalmuseets ledelse tenkt og planlagt for det nye museumsbygget, kunstverkene presenteres i tråd med sin historiske tilhørighet. Det er en løsning som er vanlig i de fleste store kunstmuseene i utlandet. Det kronologiske perspektivet bidrar til at vi forstår kunstens særpreg og endringer gjennom skiftende perioder.

Kronologien er viktig fordi den danner en sammenbindende historisk tråd der hvert enkelt verk kan betraktes, ikke bare i seg selv og sin samtidskontekst, men også studeres i forhold til eldre og nyere verker på tidstråden. Nå er det ikke alle fagfolk som synes denne historiseringen er særlig interessant eller oppkvikkende. En høyrøstet kunsthistoriker og et par av hovedstadens kunstkritikere uttrykte seg forleden temmelig negativt til denne måten å organisere samlingene på. Tidstråden ville bli en tvangstrøye som hindret nytenkning og andre vinklinger på verkenes komplekse estetikk.

Nasjonalmuseets fagstab har selvsagt drøftet slike ideer, noe som er tilgodesett med større romløsninger for å belyse utvalgte verker etter andre parametere enn historikken. Men uansett vil man ikke kunne unndra seg verkenes historiske situering. Ja, selv om man hevder at kunsthistorien i dag er død og ubrukelig, så er dette synspunktet tidsbetinget og uttrykk for en samtidshistorisk relativisme som prøver å fjerne normer og kriterier fra kunstfeltet. Når kunsthistorien som fag ikke lenger kan skille mellom kunst og ikke-kunst er den selvsagt død og ubrukelig.

Selvsagt er det ikke kunsthistorien som er død, men den gjenstandstypen faget har hatt som sitt forskningsfelt, nemlig kunstverker. I dag er det opplest og vedtatt i kunstnerkretser at alt kan være kunst og alle er kunstnere. Da finnes det heller ikke en bestemt gjenstandstype med spesifikt kunstneriske kvaliteter og egenskaper som adskiller seg fra andre ting i verden. I den forstand blir naturligvis faget kunsthistorie metodisk helt ubrukelig og en institusjon som Nasjonalmuseet helt overflødig, i alle fall den samtidshistoriske avdelingen.

På den annen side er kunstnerne helt avhengig av de normative kunstinstitusjoner, basert på kunsthistorisk verdivurdering og viten, uten hvilken det ikke ville ha vanket stipendier eller prestisje. Kort sagt bare vært en gjeng med udugelige NAV-klienter, som i beste fall, på grunn av utdanningen, ville fått seg jobb på et avfallsdeponi. Det nye Nasjonalmuseet bør selvsagt fortsatt være en institusjon som kvalitetsikrer kunstneriske prestasjoner, noe som ikke lar seg gjøre om ikke museet også har en historisk samling som normgivende referanse.

Men de kunsthistoriske samlingene representerer ikke bare et normgivende materiale, de dokumenterer også nasjonens kulturelle endringer over tid, slik at vi kan se og forstå hvilke impulser og krefter som har vært identitetsskapende for landets innbyggere. Derfor er kronologien viktig. Den er en tidens tråd som viser erfart liv og tankens erobringer. På kunstens område gir historikken oss de nødvendige holdepunkter for hvilke verdier og normer vi ønsker å prioritere, eller eliminere, ved valget av estetiske strategier.

Når Nasjonalmuseet har valgt å prioritere kronologiens lineære retning fra A til Å, utelukker ikke det andre historiske løsninger. For eksempel kunne man vektlegge overgangsfaser i stedet for helhetlige perioder. I overgangsfasene ser man faktisk mer tydelig hvordan en bestemt periode glir over i en annen, og slik kaster lys over både den nye og den forutgående perioden. Det innebærer ikke noe brudd med den lineære kronologien, men fremhever i stedet hvilke impulser og verdier som ble forvandlet i møtet med nye kunstneriske behov.

En helt annen vinkling på historikken er å snu hele kronologien i motsatt retning. Man starter med samtidskunsten og beveger seg bakover i kortere og lengre tidsintervaller slik at man ender opp i de eldste kunstuttrykkene. Etter at publikum hadde kommet seg igjennom samtidskunsten og vandret videre bakover i tid, ville de gradvis se og forstå at dagens kunst har sporet fullstendig av. Det er et inntrykk som uten tvil vil forsterke seg i møtet med stadig flere av fortidens mesterverker. For publikum vil en slik avslutning på besøket bli mer givende og oppløftende enn å sluttføre vandringen i den traurige og åndsforlatte samtidskunsten.

En slik omvendt historisk vinkling vil naturligvis ikke være særlig flatterende for samtidskunstnerne, som i egne øyne har nådd et nytt og følgeriktig utviklingstrinn i kunsthistorien. Men i så henseende kan ikke kunsthistorien gi dem noen faglig bekreftelse. Utviklingsteorien ble nemlig avlivet for over 30 år siden, så noen fremskutt plassering i tidsløpets toppskikt er i dag en umulighet. Kronologisk sett er samtidskunsten død og glemt før den har nådd puberteten. Nye samtider kommer og går uten å finne kunsthistorisk fotfeste. Og de kunstfaglige parameterne forsvant sammen med utviklingsteorien, som ved sitt fravær har sendt kunsten i et nonkreativt limbo.

Egentlig burde ikke Nasjonalmuseet satse på samtidskunst i det hele tatt. Den hverken tåler eller tolerer museets historiske referanser, som før eller senere vil bli stemplet som kunstnerisk krenkende uttrykksformer. Synspunktet er faktisk ikke tatt ut av løse luften. Ved flere kunstskoler har foreleseren i kunsthistorie fått kritikk av studentene for å ha vist fortidens mesterverker. Studentene følte seg krenket over det uoppnåelige mesterskapet og ville hverken se eller høre om slike verker. Det var da også en utbredt oppfatning blant studentene den gang jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen og senere Statens Kunstakademi.

Noen år senere fikk denne oppfatningen en etterlengtet teoretisk ryggdekning: Kunsten ble konseptuell og samtidsprioritert. Dermed falt brikkene på plass. Samtidskunsten ambisjon er å gjøre kunsten historieløs og fristilt fra alle nasjonale tradisjoner. Mange av dagens kunsthistorikere og kritikere støtter denne oppfatningen. Derfor er de nå også på hugget for å nøytralisere de kunsthistoriske tradisjonene som gir Nasjonalmuseet normativ styring og faglig troverdighet.

Les også

Les også