Vi vet alle hvem som er de intolerante blant oss. Vi vet hvem som ikke tåler ytringsfrihet, hvem som krever sensur, og hvem som demoniserer alle som mener noe annet enn dem selv.

Dette kommer ikke til å ta slutt av seg selv. Hvorfor skulle det det, når metodene deres fungerer? Skal demoniseringen ta slutt, må vi som står på den andre siden, slutte å være så redde for dårlig stemning, stygge merkelapper og mennesker som roper høyt.

Tiden er inne for å bli litt tøffere.

Vesten har vært preget av en kollektiv skyldfølelse etter både andre verdenskrig og kolonitiden. Vi har vært så redde for å gjenta historien at vi har gitt definisjonsmakt til mennesker som ikke bare ville gjentatt den, men som gjerne ville gått mye lenger.

I Vesten lever vi litt etter Kardemommeloven: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Det fungerer helt fint så lenge alle deler den samme livsfilosofien. Men vi vet at det ikke stemmer.

Likevel har vi oppført oss som om alle mennesker innerst inne ønsker det samme som oss. At alle drømmer om demokrati, ytringsfrihet, likestilling og individuell frihet. At alle konflikter skyldes misforståelser som kan løses med mer dialog, mer forståelse og noen ekstra milliarder til et integreringsprosjekt.

Her snakker jeg ikke bare om de mange millionene av ikke-vestlige innvandrere Europa har tatt imot. Jeg snakker like mye om venstresiden. Om Arbeiderpartiet. Om klimafanatikerne. Om bokstavfolket og hele Pride-ideologien.

Alle disse har vunnet terreng ved å selge seg inn som «de tolerante» og «de snille», de som angivelig ser verdien av «mangfold». Parallelt har de demonisert meningsmotstanderne sine, spesielt dem på høyresiden. De har brukt alle virkemidlene i boka, og funnet opp noen nye underveis.

Oslo 20250226.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) besøkte onsdag Rabita-moskeen i Oslo. Her møtte statsministeren en familie fra Gaza for å høre om hvordan de opplever situasjonen i Midtøsten. Fra venstre: Nor Alzayegh, Hadeel Alzayegh, Ezzedeen Alzayegh, Wafaa Alzayegh og Salame Alzayegh.
Foto: Javad Parsa / NTB

Den norske konfliktskyheten

Det er noe veldig vestlig, og kanskje spesielt norsk, ved denne konfliktskyheten. Vi er så opptatt av «god stemning» at vi lar de mest høylytte menneskene dominere ethvert rom.

Vi lar kusinen sitte ved middagsbordet og belære hele familien om klimaendringer, samtidig som hun klager over at det serveres for mye kjøtt. Vi lar tanten gråte over de «stakkars innvandrerne». Vi lar venninnen ikle seg palestinaskjerf og støtte Hamas, selv om vi vet godt hvilket hylekor det ville blitt dersom noen påpekte hva Hamas faktisk er.

Det handler om alle de små situasjonene der man lar være å si noe fordi man ikke orker dårlig stemning. Jeg sier ikke at man skal starte en krangel i hvert familieselskap, men vi må i det minste slutte å la dem få holde på uimotsagt.

Tenk om terroristen var kristen

Tenk om terrorangrepet mot Pride-feiringen i Berlin hadde blitt utført av en kristen fundamentalist. Prester og pastorer over hele Europa ville blitt stilt til veggs, kristne organisasjoner avkrevd svar og alle kristne miljøer bedt om å «ta et oppgjør med holdningene i egne miljøer». Ingen hadde kommet unna med å si at kristendommen egentlig handler om kjærlighet.

Når terroristen er islamist, skjer det motsatte. Da blir det viktigste å understreke at handlingen ikke har noe med islam å gjøre. Mediene finner frem muslimer som forteller at de er «veldig lei seg», og før blodet har tørket, handler saken om «rasisme», «økt muslimfiendtlighet» og faren for at noen skal stille ubehagelige spørsmål.

Forsøker vi å ansvarliggjøre landets imamer og muslimske miljøer, kommer straks kronikkene om «enkeltstående hendelser» og muslimer som føler seg mistenkeliggjort.

De vet at det fungerer å være høylytte. Dersom de roper «rasisme» høyt nok, blir politikere, medier og vanlige mennesker redde for å ta diskusjonen. Det er slik de har fått holde på i lang tid. Men de skal ikke lenger få slippe unna med dette.

Imamene må stilles til veggs. Få dem på direktesendt TV, og unngå for alt i verden Lilla Sølhusvik og resten av NRKs avdankede programlederstab. Be dem fortelle hva de mener om homofili, frafall, blasfemi og kvinners rettigheter. Ikke la dem komme unna med innøvde fraser om at islam betyr fred og kjærlighet. Vi vet nøyaktig hva taqiyya innebærer.

The vehicle used to ram into a crowd at the Pride March is removed in Berlin, Sunday, July 26, 2026. (AP Photo/Ebrahim Noroozi)

«Gays for Gaza» møter virkeligheten

Lenge har særlig de ivrigste forkjemperne for Pride-ideologien trodd at muslimer er deres allierte. De har ukritisk kjøpt løgnen de har blitt solgt og innbilt seg at det er de kristenkonservative de må frykte.

Den homofile forfatteren Bruce Bawer flyttet i sin tid fra USA til Europa, blant annet for å komme bort fra kristenkonservatives syn på homofili. Her fant han fort ut at islamistene var langt verre. Kristenkonservative ville kanskje nekte ham å gifte seg med kjæresten. Islamistene ville drepe ham.

Under Taliban i Afghanistan ble menn anklaget for homofili lagt i en grop før en mur ble veltet over dem. Det er en ganske annen trussel enn en kristenkonservativ som ikke vil vie deg i kirken.

Selvmotsigelsen i slagord som «Gays for Gaza» og «Queers for Palestine» er vanskelig å overse etter at Abdul Ballout angrep Pride-feiringen i Berlin. Det samme har vi sett her hjemme. Først gjennom terrorangrepet mot London Pub, og senere da et homofilt par ble utsatt for et brutalt knivangrep på Tjuvholmen.

Likevel fortsetter store deler av venstresiden å oppføre seg som om den største trusselen mot homofile er en norsk småbarnsfar som ikke vil ha dragshow i barnehagen.

Homofile vender seg mot høyresiden

Men ikke alle homofile lar seg lenger representere av Pride-bevegelsen. Både i Frankrike og Tyskland ser vi at flere homofile vender seg mot høyresiden. Før det tyske valget i 2025 fikk AfD 27,9 prosent i en avstemning blant rundt 60.500 brukere av den homofile datingplattformen Romeo. Avstemningen var ikke representativ for alle homofile tyskere, men resultatet var så tydelig at det skapte panikk i deler av Pride-bevegelsen.

Også i Frankrike har høyresiden fått stadig større oppslutning blant homofile. De homofile som stemmer til høyre, har forstått at deres seksuelle legning ikke forplikter dem til å støtte masseinnvandring, kjønnsideologi og palestinaaktivister som forsvarer Hamas. De vet også hva de har i vente dersom islam får stadig mer makt i Europa, og at det er fullt mulig å forsvare homofiles rett til å leve fritt uten å støtte hele Pride-ideologien.

66.872 «enkeltstående hendelser»

Når det gjelder islamistisk terror, har vi for lengst passert det punktet der «enkeltstående hendelse» kan tas på alvor. Vi må slutte å godta at de fortsatt omtaler det slik. Allerede innen april 2024 hadde den franske tankesmien Fondapol registrert 66.872 islamistiske terrorangrep på verdensbasis siden 1979. Jihadistene hadde drept minst 249.941 mennesker. Siden har tallet fortsatt å stige.

Nå ser vi noen glimt av at selv Arbeiderpartiet og deler av venstresiden sier at «radikal islamisme» ikke hører hjemme i Vesten. Men all islamisme er radikal. Islamisme er politisk islam, som betyr at hele samfunnet underordnes islam. Det finnes ingen moderat utgave av det.

Problemet stopper heller ikke ved dem som åpent kaller seg islamister. Islams syn på ytringsfrihet, homofili, kvinner, frafall og forholdet mellom religion og stat er grunnleggende uforenlig med vestlige verdier. Vi har blitt grundig advart. Og til tross for en helt grusom utvikling i hele Europa, velger mange fortsatt å ikke høre.

13. november 2015 ble Paris rammet av flere terrorangrep. Terroristene angrep seks steder, og 130 personer ble drept. En stund senere sluttet flere franske aviser å identifisere terrorister. Arkivfoto: Jacques Brinon / AP / NTB

Det snur i Europa

Over hele Europa vokser partier som vil stanse masseinnvandringen og bevare landene sine. Folk har fått nok av å bli fortalt at ytringsfriheten må vike hver gang en religiøs fanatiker føler seg krenket.

Vi henger selvsagt etter i Norge, fordi Arbeiderpartiet og mediene fritt har fått stemple alle til høyre for Høyre som ekstremister. Altfor mange har vært og er fortsatt redde for merkelappene. De har vært redde for å bli kalt rasister, islamofobe, transfobe, klimafornektere eller hva venstresiden måtte finne på denne uken.

Det er på tide å slutte å bry seg så mye om at noen blir lei seg.

Ikke én millimeter til

De har fått flere tiår med dialog, forståelse, særbehandling og milliarder av skattebetalernes penger. De har prioritert mennesker som hater oss, mens våre eldre blir nedprioritert, skoler legges ned og noen av våre viktigste verdiskapere jages ut av landet. Til gjengjeld har vi fått mer sensur, mer kriminalitet, mer segregering, flere krav og mindre respekt for samfunnet som tok imot dem.

De kan skrive så mange kronikker de vil, rope om rasisme og fortelle hvor lei seg de blir. Vi skal likevel ikke bøye oss eller gi dem én eneste millimeter til. De har brukt opp all goodwill. Som man reder, ligger man.

Vi har tolerert de intolerante lenge nok.

Kjøp boken på Document Forlag