Etter terrorangrepet mot et Pride-opptog i Berlin lørdag inviterer Høyres 2. nestleder Ola Svenneby offentlig­heten – i sær­deles­het venstre­siden – til å ha mindre berørings­angst i møte med islamistisk terror.

I en kronikk i Aftenposten tirsdag argumenterer Svenneby godt for at en slik berøringsangst rent faktisk finnes. Det var kanskje ikke strengt nødvendig, men han henvender seg i praksis til andre politikere, som må ha det inn med teskje.

Først peker han på at konservative kristne som ikke vil vie homofile, får det glatte lag, mens ingen sier så mye som et pip mot imamer. Og hvis noen skulle driste seg til å peke på islam, er det straks noen andre som relativiserer med å peke på konservative kristne som ikke legitimerer voldsbruk.

[D]et fremstår søkt å peke på Kristelig Folkepartis flaggvedtak eller motstand mot regnbueflagg i skolegården som bakgrunnen for islamistiske terrorangrep. Jeg har mine tvil om hvorvidt gjerningsmennene ble radikalisert gjennom debatter i Dagsnytt 18, for å si det forsiktig.

Uten å nevne islam direkte peker Svenneby på at terrorister fra den leiren ikke er alene om sitt «verdisett»:

Ingen andre enn terroristene er ansvarlige for handlingene de begår, og dette påpekes også raskt etter et angrep. Religiøse grupper skal ikke holdes kollektivt ansvarlig for enkeltpersoners handlinger. Men selv om handlingene begås av enkeltpersoner, er verdisettet deres sjelden noe de er alene om. Tidligere har Berlins politisjef rykket ut og advart skeive mot enkelte bydeler i den tyske hovedstaden fordi homofobien er så sterk at man risikerer å bli utsatt for vold. Da blir det for enkelt å isolere verdiene bak angrepet til gjerningsmennene alene.

Her kunne Svenneby trille en ball i åpent mål med å drøfte situasjonen for homofile i islamske samfunn, men det får kanskje vente til 2027.

I mellomtiden konstaterer han at debatten ødelegges helt fra start:

Det begynner å bli et fast mønster hver gang skeive er målet for terror eller vold, at debatten umiddelbart ender opp med å handle om rasisme og islamofobi. Og ja, hvorvidt vi klarer å føre en debatt som unngår å piske opp hat mot andre minoriteter, er viktig. Men en diskusjon om rasisme og islamofobi kan ikke kvele diskusjonen om hvordan vi skal unngå at seksuelle minoriteter enten blir knivstukket, meid ned eller gjort til skyteskiver.

Men det er nøyaktig hva som skjer fordi venstresiden har omfavnet islam. Svenneby observerer selv et utslag av dette:

Flere av oss forsøker med jevne mellomrom å delta i debatter i krysningspunktet mellom kultur, innvandring og radikalisering. Det er vanskelige debatter å stå i, fordi man lett kan bidra til å piske opp en stemning som samfunnet ikke er tjent med. Da er det svært lite hjelpsomt at flere politikere virker å ha som modus operandi å stemple deltagerne i den samme debatten som «kulturkrigere».

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor dette oppfattes som en så belastende merkelapp.

Modigst er Høyres 2. nestleder når han i praksis konstaterer at islamisters motivasjon springer ut av islam:

Etter islamistiske terrorangrep reduseres ofte gjerningsmannens motivasjon til å handle om «hat». Og det er vanskelig å være uenig i at terrorister er svært hatefulle. Men det er ikke motivasjonen deres alene. Islamistiske terrorister motiveres av ideologi og religion og er i sitt hode overbevist om at de handler på vegne av Gud. Da er det i beste fall en forenkling å snakke om hat alene. Nettopp fordi å motarbeide hat er vesentlig mye lettere enn å motarbeide sterkt ideologisk overbeviste gjerningsmenn.

På politikervis veksler Svenneby med å klandre venstresiden for å ha størst berøringsangst og å invitere den vennskapelig til å kvitte seg med den. Bare slik kan Ap og Høyre ta «eierskap» til debatten.

Alternativet er at de han anser som fælinger, gjør det:

Men om vi ikke deltar fordomsfritt i disse diskusjonene, uten berøringsangst, vil andre krefter gjøre det. Det er en garanti for at fordommene mot minoriteter i Europa vil øke.

Et kvart århundre etter 11. september somler politikken fremdeles med å gripe fatt i de største problemene den selv har skapt mot befolkningens vilje. Svenneby kan ganske enkelt ikke påberope seg noen moralsk overhøyhet. Alle vet at Carl I. Hagen hadde rett, men det kan han ikke si. Svenneby er litt engstelig selv også.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!