Han var en venneløs taper som alle vendte ryggen fordi han var for intens, for ekstrem, for konspiratorisk og for sprø. Han lette systematisk etter åndsfeller i årevis, men fant aldri noen, og ble sittende alene på gutterommet og skrive et manifest om sin drømmeverden, fylt av fiktive medaljer, fra fiktive støttespillere i en fiktiv hær som utkjemper en fiktiv krig. Derfor var han også helt alene da han flyttet til et gårdsbruk og startet forberedelsene til et ensomt massemord.

Hans fullstendige mangel empati gjenspeiler hans mangel på sympatisører og medhjelpere, og nettopp dette var demokratiets fineste øyeblikk. En seier for samfunnet vårt. Hadde Breivik fortalt om sine planer til en eneste sjel, ville sannsynligvis ryktet spredd seg i løpet av det året han forberedte seg, og da ville han blitt stoppet – for ingen, absolutt ingen normale norske mennesker, deler Breiviks tankegods, som oppsummert er:

«Nok debatt og demokrati! Tiden er inne for vold, terror og massemord!»

Denne subheadingen er konsentratet av Breiviks manifest. Dette er essensen av alle terroristers tankegods. Skillet mellom demokrati og barbari går nemlig gjennom voldsbruk. Det er dette som er den røde streken. Det er dette som skiller samfunnsaktør fra terrorist. Debattant fra destruktør. Ytringer fra aksjon. Meninger fra mord. Og absolutt alle oppdratt i norsk demokratisk kulturkrets, dirigert av samfunnskontrakten om statens voldsmonopol, vet dette. Men hvert år, den 22. juli, går viktige samfunnsaktører ut og later som om de ikke vet det.

Jeg nevner ikke navn, for de vet selv hvem de er: De er de politiske aktørene og medias tungvektere som år etter år hevder at det finnes en stor flokk bak terroristen, og at flokken vokser mens tankegodset sprer seg til stadig flere i samfunnet i form av «høyreekstremisme», «rasisme» og normalisering av «hat». Gjennom dette narrativet brennemerker de en stor del av befolkningen som har fått nok av Arbeiderpartiets dysfunksjonelle økonomiske politikk, globalisme og EU-logring. At det skal finnes en stor flokk bak terroristen, er ikke bare blank løgn, det er også antidemokratisk hets: splittende, hatefullt og ødeleggende.

Hvert år gjennom 15 år har viktige samfunnsaktører gått ut og indikert at alle kritikere av Arbeiderpartiets dårlige poltikk er potensielle voldsmenn og terrorister. Hvert år roper de alarm om at det aldri ble tatt noe oppgjør med «tankegodset» til Breivik, og at det sprer seg i form av fascisme, rasisme og «hat». På denne dagen kan viktige samfunnsaktører og fremtidige samfunnsledere fritt og uhemmet beskylde sine medmennesker for det verste av menneskelige egenskaper. Uten bevis, dokumentasjon, sammenheng eller debatt. Og de får gjøre det uimotsagt.

Breivik-skittkasterne tror ikke på det de selv sier

De som beskylder sine medmennesker for fascime, rasisme og høyreekstremisme, stiller aldri til ærlig debatt. De roper på dialog, men de vil ikke ha det. (Eller kommer invitasjonen fra NRK nå?) De hevder å ønske demokrati, ytringsfrihet og samhold, men representerer det stikk motsatte med sine ondskapsfulle beskyldninger. De hevder at terrorofrene blir kneblet, selv om antallet intervjuer vokser hvert år. De hevder at terrorangrepet er blitt et tabu, selv om alle snakker fritt om det. Det som er tabu, er å påpeke hvor feil denne hetsingen av meningsmotstandere er. Heldigvis har jeg aldri brydd meg om tabuer, og denne flokken med menings-rovdyr kan ikke gjøre noe mot meg som de ikke allerede har gjort.

Ønsket om å bruke terror og vold, sprer seg ikke i Norges befolkning. Det er tøv, og alle vet det. Problemer vokser i helt andre grupper, som absolutt utgjør en flokk, og som definitivt deler terrorgruppen Hamas’ tankegods. Horder av nordmenn er ikke rasister og fascister. Det er reinspikka hatprat. Og ingen tror på fullt alvor at å stemme FrP eller Norgesdemokratene er det lengste man kommer til høyre i politikken. Likevel kaller de det «ytre høyre» – hele tiden og uansett. Ikke fordi det er sant, men fordi det har vært en effektiv hersketeknikk som nå, etter 15 år, ikke virker lenger.

Arbeiderpartiet fortjener kritikk

Og hvorfor ikke? Fordi tiden går. Og fordi kritikken mot Arbeiderpartiets dysfunksjonelle politikk er viktig og riktig: Millionæren Støre og hans rike vennekrets har ingenting med arbeiderklassen å gjøre. EU-tilpasningene er ødeleggende for norsk suverenitet. Klimapolitikken og grønt skifte virker ikke, og ødelegger økonomien og energisystemet vårt. Masseninnvandringen er en trussel mot samhold, økonomi og velferdsstat. Flerkultur virker ikke, og integrering er et 40 år gammelt trylleord uten innhold. Islam er ikke en etnisitet eller en hudfarge, men en primitiv macho-overtro med totalitære politiske ambisjoner.

Dette er sannheten for mange som føler avmakt i møte med den voksende EU-staten, og avmakt er demokratiets farligste fiende. Avmakt må ventileres, ellers så løper den løpsk. I et demokrati med ytringsfrihet må enhver som føler avmakt, oppgitthet, fortvilelse eller glødene raseri over politikken som føres, være hjertelig velkommen til å ytre det, uten at disse følelsene blir karakterisert som «hat». Pokker heller!

Det er ikke «høyreekstremt» å si at Ap, i samarbeid med globalistene i Høyre, har sviktet Norge til fordel for globalismen og andre land. Det er et fullstendig legitimt politisk synspunkt i et fungerende demokrati. Hvis man er uenig i dette, så er man udemokratisk. Dette er nemlig den opplevde sannheten for rundt halvparten av norske borgere. Ingen har rett til å stoppe debattene rundt dette ved å kaste inn Breivik-kortet. Dere som likevel gjør det, er problemet nå.

Breivik skapte ikke kritikken mot Ap, og vil aldri kunne stanse kritikken

Du skjønner: Antipatien og kritikken mot Arbeiderpartiets globalist-politikk, startet ikke 22. juli 2011. Den startet lenge, lenge før. Det var ikke terroristen som skapte den intense motstanden mot EU, EØS, innvandring, flerkultur, bærekraftmål, klimahysteriet og islam. Det var demokratiet vårt som startet kritikken. Bare spør Carl I. Hagen. Sannheten er at det var Arbeiderpartiet selv som med sin politikk skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet – slik alle politiske partier må finne seg i når de gjennomfører kontroversiell sløsepoltikk som ikke virker, på vegne av andre land og fremmede maktstrukturer som EU, FN og WEF.

Det er dette vi må ta et endelig oppgjør med: tankegodset til venstresiden om at det er greit å hetse, hate og beskylde meningsmotstandere for det verste av menneskelige egenskaper – uten filter, dokumentasjon eller hemninger. Det er å normalisere hatprat. Vi må også ta et oppgjør med å omgjøre den ensomme terroristen Breivik til en viktig politisk kraft for hele samfunnet, for det fortjener han ikke. Han er en kriminell, ikke et verktøy for splittelse.

Å beskylde andre for hat, rasisme og høyreekstremisme, er ikke bare total mangel på folkeskikk. Det er også ekstremt splittende, og dere gjør splittelsen bare verre og verre – i stedet for å skape samhold og samling, slik dere hevder at dere ønsker. Derfor er det på tide at vi fastslår en gang for alle hva som er Breiviks og alle terroristers «tankegods» – fra Hamas via Breivik til attenatet mot Charlie Kirk:

Å slutte med sivilisert dialog, meningsutveksling, voldsmonopol og demokrati, og krysse streken for voldsbruk. Dét er Breiviks tankegods, og ingen normale borgere deler det!