
William Holman Hunt (1827–1910), «The Light of the World», Keble College, Oxford. Jesus banker på en dør som ikke har vært åpnet på en stund, han trenger seg ikke på.
8 Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. 9 For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.
Paulus’ brev til romerne 13, 8–10
Sist søndag fortalte jeg hvordan C.S. Lewis forklarte hvordan nestekjærlighet uten en absolutt sannhet som utgangspunkt vil bli ødelagt, forvrengt og misbrukt. I dag vil jeg fortsette denne analysen med å ta utgangspunkt i G.K. Chestertons utledning av det samme spørsmålet: Kan nestekjærlighet og humanisme fungere som et ideal dersom kristendommen mister sin innflytelse?
C.S. Lewis og G.K. Chesterton levde samtidig, og G.K. Chesterton var en av dem som inspirerte C.S. Lewis på hans vei til kristen tro.
Lewis fortalte selv at Chestertons bok «Det evige mennesket» var viktig for hans omvendelse. Det var gjennom denne boken han for første gang så den kristne forståelsen av historien framstilt på en måte som ga mening for ham. Selv leste jeg den etter at jeg hadde lest Lewis, og kjente igjen argumentasjonen.
Chesterton var en ruvende kristen tenker i førkrigstidens Storbritannia, og ved hans rekviem-messe i 1936 uttalte presten Ronald Knox:
Denne generasjonen har så til de grader vokst opp under Chestertons innflytelse at vi ikke engang vet at vi tenker Chesterton.
Chesterton er kjent for sitt grunnleggende oppgjør med politisk materialisme og naturalismen, men i dag skal jeg altså formidle hans oppgjør med misbruket av nestekjærligheten, et oppgjør som er enda mer aktuelt i dag enn da han skrev boka «Ortodoksi» i 1908.
Chesterton skriver på en ironisk måte at den moderne verden ikke er ond, men at den på en måte er altfor god.
Selv i 1908 mente Chesterton at den moderne verden var full av dyder som ikke lenger var under kristen kontroll. Han hevder at når kristendommens ordning blir sprengt, er det ikke bare lastene som blir sluppet løs, men også dydene, og at disse lager hundre ganger større ulykker.
Chesterton beskriver dydene som vrengt om i sin karikatur, fordi de enkeltvis er blitt isolert og streifer rundt på egen hånd, og det er som han forutså vår egen tid. Han peker på at det finnes de som angriper kristendommen fordi de har fått den kristne dyden kjærlighet på hjernen, og at:
De har fått den vrangforestilling at det vil være lettere å tilgi synd når de erklærer at det ikke finnes noen synd å tilgi, men forstår ikke at en slik kjærlighet vil medføre anarki.
Og han konkluderer treffende: De opptrer som fiender av humanismen, nettopp fordi de er så humane.
Det er nettopp dette vi opplever daglig i vår tid. Vi har en politikerstand som er så opptatt av å være menneskelige, at resultatet blir en umenneskelig politikk. De har fjernet seg fra sannheten og sitter igjen med en nestekjærlighet uten grenser. En nestekjærlighet som krever at andre ofrer seg for deres behov for å markere sin humanisme. Og det skjer på stadig flere områder.
Vi ser det svært godt nå i juni. Document skriver at en rapport fra det nasjonale helsevesenet NHS i Storbritannia konkluderer med at 78 barn kan ha blitt skadet etter å ha fått pubertetshemmere og hormonbehandling ved NHS-klinikken WellBN practice i Brighton and Hove (dette er bare én av mange klinikker). Hvor mange som har blitt skadet for livet i Norge, vet vi ikke.
Disse barna har ikke blitt skadet på grunn av ondskap. Nei, deres skader er et resultat av et intenst ønske om å være god i et samfunn der grenser oppleves som fiendtlige.
Loven mot konverteringsterapi viser dette tydelig. Den kriminaliserer de som vil redde barn fra en ødeleggende behandling der målet er å skifte kjønn på pasienten.
De som våger å opponere, blir stemplet som onde.
Men det stopper ikke der.
Hver dag kommer det illegale immigranter til Europa, men flertallet av våre politikere vurderer ikke om ønsket om en human flyktningpolitikk har for store menneskelige kostnader for Europas innbyggere, og om den derfor er inhuman. Det er som om freden, sikkerheten og velferden vi en gang hadde, var et stjålet gode. Chesterton ville sagt at situasjonen er en konsekvens av en politikerstand som er så full av dyder at de ikke bryr seg om den ødeleggende kraften de utsetter samfunnet for. Vi har fått det anarkiet Chesterton advarte mot.
Som Chesterton riktig påpeker, lager disse politikerne lager langt større skader enn politikere som sliter med sine laster. De finner kun synd hos dem som fortsatt står på klassisk kristen grunn, og legger grunnlaget for et samfunn der nestekjærligheten i realiteten skader vår neste.
Men det er ingen, hverken politikere eller representanter fra ulike kirkesamfunn, som tar folket i forsvar. Ingen ber folket om unnskyldning. Det eneste som forkynnes, er at dette skal vi i nestekjærlighetens navn tåle.
Til det er det bare én ting å si: Da handler det ikke lenger om sann kristendom.

