Masolino da Panicale (1383–1447), «St. Peter preker». Brancacci-kapellet, Santa Maria del Carmine, Firenze.

⁸ Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. ⁹ Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.

¹⁰ Den som vil elske livet
og se gode dager,
må holde tungen borte fra det som er ondt,
og leppene borte fra svikefull tale.
¹¹ Han må vende seg bort fra det onde
og gjøre det gode,
søke fred og jage etter den.
¹² For Herrens øyne følger de rettferdige,
og hans øre lytter til deres bønn.
Men Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde.

¹³ Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode?

Peters 1. brev 3, 8–13

Teksten fra Peters første som er andre lesetekst denne søndagen, er en av de mest konsentrerte formaningstekstene i Det nye testamente. Her binder Peter sammen kristen etikk med tilliten til Guds rettferdighet. Samtidig står den i en konkret historisk situasjon: Peter skriver til kristne som opplever motstand og sosialt press, og forbereder dem på å lide uten å gjengjelde. Samtidig er den avklarende med tanke på at vi står overfor reell ondskap, og at vi som kristne skal gjenkjenne den.

Peter begynner med å vise til gode dyder for våre liv før han konkretiserer hva vi ikke skal gjøre. Han legger tydelig til grunn at vi vet hva som er sant og godt, og at denne kunnskapen som vi har fra Gud, må kjennetegne våre liv. Gud er nemlig ikke likegyldig til ondskap og sier vi skal søke fred og jage etter den.

Men jeg vil bruke anledningen til først og fremst å drøfte dydenes betydning, det er der Peter starter. Han peker på medfølelse, søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet, dyder som i seg selv er positive, men som kan bli farlige dersom de blir et mål i seg selv.

Da Europa og Lilleasia ble kristnet, tok det nemlig ikke lang tid før det ble angrepet av arabiske muslimer. Det første store arabiske angrepet på Konstantinopel fant sted i år 674, og beleiringen varte til 678. Da hadde araberne allerede lagt under seg Midtøsten, og allerede i år 710 var Nord-Afrika erobret.

De bildene vi nå ser fra Spania, og som vi lenge har sett fra Storbritannia, står i grell kontrast til alt det Europas ledere i middelalderen kjempet for. Frankrike ville ikke vært Frankrike dersom Karl Martell hadde tapt mot maurerne i slaget ved Poitiers i år 732, og Spania ville blitt som Nord-Afrika dersom de ikke hadde reist seg mot maurernes okkupasjon og bekjempet dem. Og hvis Det osmanske riket hadde beseiret det tysk-romerske rike, ville Europa trolig vært muslimsk i dag.

Men da var ikke dydene et hinder for å gjøre motstand, snarere tvert imot. Vi var nemlig fortsatt kristne, og visste hva vi sloss for og mot. Dydene var ikke sluppet løs, slik forfatteren og journalisten G.K. Chesterton (1874–1936) hevdet fant sted i hans egen tid. Han så at dydene ikke lenger var under kristen kontroll og at kristendommens ordning var blitt sprengt.

Chesterton beskriver dydene som vrengt om i sin karikatur, fordi de enkeltvis er blitt isolert og streifer rundt på egen hånd, og det er som han forutså vår egen tid. Han peker på at det finnes de som angriper kristendommen fordi de har fått den kristne dyden kjærlighet på hjernen.

Og han konkluderer treffende: De opptrer som fiender av humanismen, nettopp fordi de er så humane.

Det er nettopp det som finner sted i vår egen tid. I motsetning til kristne i middelalderen nekter vi å se at vi står overfor en fiende som ikke har gode hensikter.

Vi tvinges vi til å dyrke dyder som nestekjærlighet og positivitet til kulturelt mangfold. Vi har ledere som ikke våger å problematisere de negative konsekvensene dette har for innbyggerne. Kristendommens ordning er blitt sprengt, og det er ikke bare lastene som er blitt sluppet løs, men også dydene, og disse lager hundre ganger større ulykker.

Våre ledere snakker gjerne positivt om kristningen av Norge og Olav den helliges rolle, men glemmer at kristenretten bekjempet ideen om kulturelt mangfold. Olav den hellige var ikke opptatt av nestekjærlighet som dyd. Hans viktigste mål var Norge som et kongerike under én lov, en lov som bygget på sannheten om mennesket, en sannhet som ga kvinnen like stor verdi som mannen. Hun skulle få friheten til selv å velge ekteskap, og polygami ble opphevet.

En stat blir ikke en god og human stat på grunn av flaks. Olav den hellige var villig til å dø for sannheten. Europa ble ikke bygget på en naiv forestilling om dyders betydning, for en slik naivitet gir ikke et godt grunnlag for et humant lovverk. Det handler om mennesker som var villige til å jage og kjempe for friheten og freden. De visste nemlig hvem Gud er, hva motstanderne trodde på, og hva som ventet dem hvis de tapte.

Det er ikke en kristen dyd å overgi seg til ondskapen, men til å kjenne og vite hva vi står overfor. Martin Luther mente osmanene var djevelens hær, men oppfordret oss til å forstå islamsk lære.

Greske kvinner var i sin tid engstelige for å føde vakre jentebarn. De visste at slike jenter risikerte å havne i kalifens harem. Under folkemordet mot kristne armenere, assyrere og grekere i perioden 1914–1923 ble kvinner tatt til fange og solgt som sexslaver.

Og jeg har ikke glemt tragedien som har rammet tusenvis av britiske jenter. Men vi burde ikke blir overrasket.

Som en marokkansk kvinne som hadde flyktet til Norge, sa til meg da hun forklarte årsaken: Muslimske menn behandler kvinner dårlig.

Det var Jesus Kristus som revolusjonerte kvinnens posisjon, og i snart 2000 år var det barnelærdom for kristenheten.

I dag er det en dyd å overse menneskers tro og dens betydning for våre handlinger. Men vi burde visst bedre. Vi ser ikke lenger forskjell på godt og ondt. Vi er blitt så humane at vi er blitt fiender av humanismen.