Den portugisiske kunstneren Paula Rego (1935-2022) er en særegen billedskaper i kunst-historien. Hun vokste opp i Portugal, der hun kulturelt ble forankret i katolisisme og hjemlandets myter og billedtradisjoner. Her er det ikke mye som minner om Edvard Munch og hans maleriske univers, men hun er representert i Astrup Fearnley museet, som vel hadde vært et mer relevant utstillingssted for Paula Regos verker, enn Munchmuseet.

Allerede som 17-åring reiste Paula Rego til London for å få seg en kunstutdanning og komme i kontakt med et profesjonelt kunstmiljø. Hun var en figurativ kunstner, dypt rotfestet i de myter og motiver som under oppveksten ble konservert og lagret til kunstnerisk bruk i fremtiden. På den tiden Paula Rego utviklet sin kunstneriske profesjonalitet, dominerte den non-figurative modernismen kunstfeltet. Det vil si en lite fruktbar tilstand for tradisjonsbundet figurasjon.

Men i andre halvdel av 1900-tallet endret det kunstneriske klimaet seg. Stadig flere figurative kunstnere dukket opp i London-miljøet. Ja, med en så markant formvilje og figurativ variasjon at den i et kunsthistorisk perspektiv ble omtalt som «The School of London». Kretsen av kunstnere hadde ingen felles stiltrekk eller tematikk, bortsett fra at hver av dem forholdt seg til et i større eller mindre grad figurativt formuttrykk.

La meg her nevne de mest kjente kunstnerne innenfor «School of London»: Lucian Freud, David Hockney, Francis Bacon, Howard Hodgkin, RB Kitaj og Frank Auerbach. Her er det ikke mye enhetlig tematikk, eller maleriske strategier, men en målbevisst konsentrasjon om et minimum av kommunikativ figurasjon. Strategien er anti-modernistisk, i den forstand at kunstnerne er mer opptatte av å formidle estetisk form og menneskelige erfaringer, enn å bryte med det bestående.

Etter det jeg kan se hørte ikke Paula Rego til denne gruppen, skjønt hun stilte ut sammen med David Hockney og Frank Auerbach. Hennes figurative kunstsyn var mer tradisjonsbundet enn tidstypisk og antimodernistisk. Hun følger trofast sine figurative tradisjoner og kulturhistoriske forankringer, skjønt hun også i noen av sine verker vektlegger spesifikke kvinne-erfaringer i et kjønnspolitisk perspektiv. Det er ikke av hennes beste arbeider, men de forteller mye om et komplisert kvinneliv og samfunnets holdninger til kvinner generelt.

Uansett er Paula Rego en interessant billedkunstner, som både malerisk og motivisk demonstrerer at figurasjon fortsatt er en grunnleggende basiskunnskap i kunstnerisk formidling. Et spesielt trekk ved Paula Regos figurfremstilling er de uvanlige kroppstypene, som mer synes å stamme fra eventyrskildringer enn faktisk sette mennesker. Ved sin spesielle strek og formgiving skaper hun nærmest en demonisk kroppstype med høyst urovekkende stemninger.

Sett i forhold til figurasjonen innen «The School of London» representerer Paula Regos formgiving og tematiske grep en helt annen ånd og estetikk. Hennes figurasjon er selvsagt en basiskunnskap, som hun gradvis har utviklet gjennom kvalitetsbevissthet og estetisk følsomhet. Paula Rego er forbilledlig med henblikk på figurasjonens aktualitet i en tid preget av modernistiske vrengebilder. Det skal bli interessant å se hvor og hos hvem hennes kunstneriske demoner finner estetisk fotfeste.

Paula Rego utstilling på MUNCH: En tornefull dans. Lisens: Bruk i media.
Kreditering: Ove Kvavik @MUNCH.

Paula Rego utstilling på MUNCH: En tornefull dans. Lisens: Bruk i media.
Kreditering: Ove Kvavik @MUNCH.

Paula Rego utstilling på MUNCH: En tornefull dans. Lisens: Bruk i media.
Kreditering: Ove Kvavik @MUNCH.

Munchmuseet:
Paula Rego, portugisisk kunstner
140 verker i ulike teknikker
Varer til 2/8, 2026