En av bøkene som vekket min interesse da jeg ble politisk våken, var «The Road to Serfdom» av nobelprisvinner Friedrich Hayek. 

Denne boken forklarer hvordan Europas kanskje mest avanserte land, både når det gjaldt vitenskap, kunst, filosofi og litteratur, kunne ende opp med nazismen. Det var en gradvis utvikling.

I Tyskland skjedde det en gradvis innføring av subjektiv lov. Lover som ikke utvetydig beskriver hva som er forbudt, men gir politi og påtalemyndigheter en autoritet til å tolke et subjektivt begrep.

I Norge er ett slikt eksempel «hatforbrytelser».

Dette kan ikke objektivt defineres og da er det ikke loven som bestemmer, men politi og rettsapparatet. 

Hat er et ord som beskriver følelser, og følelser er ikke fakta. Det er ikke objektivt. 

Det blir derfor umulig å føre en saklig debatt.

Derfor vil etterhvert «Taushetens tyranni», som Flemming Rose skrev i sin bok av samme navn, dominere. Vi er langt på vei allerede. 

Som Immanuel Kant uttrykte det (og Voltaire før ham i de samme termer): «Mennesket er fritt hvis det ikke trenger å adlyde noen person, men utelukkende lovene.»

Nazismen i Tyskland var ikke en kapitalistisk reaksjon mot sosialismens fremmarsj. 

Hayek: «Tvert imot kom støtten som brakte disse ideene til makten nettopp fra den sosialistiske leiren. Det var absolutt ikke gjennom borgerskapet, men snarere fraværet av et sterkt borgerskap, som de ble hjulpet til makten av.»

Akkurat. Nazismens røtter er sosialismen, ikke kapitalismen eller høyresiden. Hitler la aldri skjul på at han var sosialist, nasjonalsosialist, ikke internasjonal sosialist som Marx. Nazi betyr: Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP).

Benito Mussolini startet fascistpartiet. Han var da leder for det største sosialistiske partiet i Italia. 

I en akse fra høyre til venstre er det korrekt å sette markedsøkonomi, fritt næringsliv og rettsstat på høyresiden, og planøkonomi, sosialisme, marxisme, fascisme og nazisme på venstresiden. At nazismen er høyre radikalisme, er en løgn og virkelighetsforvrengning som vi alltid er blitt fôret med.

Vi er på en farlig vei bort fra rettsstatens grunnprinsipper om objektiv, ikke subjektiv lovgivning.

Lov, ikke ulov, som Magnus Lagabøter slo fast. 

Tyskland var, på tross av sitt kulturelle nivå, ikke beskyttet mot nazismen.

Det er heller ikke vi. 

Det kan skje her også, men så langsomt at vi ikke merker det før det er for sent.

USA blir nå reddet av Trump, men vi får se hvordan Europa utvikler seg.

Håpet er at konservative og nasjonalt orienterte partier, kan få større innflytelse i Europa. Alle disse partiene beskrives som «høyreekstreme» av pressen, men da må jeg minne om Robert F. Kennedy jr.’s tale under valgkampen: 

«Det er ikke jeg som har forlatt det Demokratiske partiet. Det er det Demokratiske partiet som har forlatt meg. Dette er ikke det partiet som min onkel og far var medlemmer av.»

Velgerne er mer konservative og trege til å forandre seg enn politikere.
 
Politikere lever i en «meningsboble» der de påvirker hverandre og blir venner på tvers av partier. Det kan mye raskere skje en radikalisering i det politiske miljø, enn blant velgerne.

Det er altså ikke nasjonalkonservative partier som er ekstremt høyre, hva nå det kan bety, men politikerne som har utviklet seg mot ekstremt venstre.
 
Folk flest føler utviklingen som veldig negativ og farlig, og det er demokratiets styrke at folkelig populisme kan stoppe en utvikling i feil retning. 

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!