Statistisk sentralbyrå har nylig lagt frem et begrenset datasett som viser forholdet mellom innbetalt skatt og mottatte ytelser for innvandrere i Norge.

Redaktøren i Utrop, Majoran Vivekananthan, hevder i en kommentar at disse tallene beviser at innvandring er en økonomisk gevinst for samfunnet. En nærmere gjennomgang av tallmaterialet og tidligere omfattende analyser viser imidlertid at dette bildet er svært ufullstendig og i realiteten skjuler en enorm fremtidig regning for norske skattebetalere.

Utrops glansbilde bygger på et selektivt utvalg

Grunnen til at Utrop kan presentere tallene som et overskudd, er at de utelukkende ser på aldersgruppen 25–61 år. Dette er en metodikk som bevisst fjerner de periodene i et menneskeliv der kostnadene for fellesskapet er på sitt høyeste nivå. Hverken utgifter til skolegang, barnehage og helsetjenester i oppveksten, eller de omfattende kostnadene til pensjon og eldreomsorg etter fylte 62 år, er inkludert i dette regnestykket.

SSB har selv presisert at dette datasettet ikke utgjør et fullstendig innvandringsregnskap. Ved å isolere de mest produktive årene i arbeidslivet, skapes det en illusjon av overskudd som ikke tar høyde for at individene senere skal motta ytelser fra en velferdsstat de kanskje ikke har innbetalt nok til gjennom et helt livsløp.

Milliardregningen som norske medier overser

Tallene som journalistene Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Ness presenterte, gir en langt mer realistisk oversikt over de økonomiske realitetene. Allerede i 2013 dokumenterte de at hver ikke-vestlig innvandrer i snitt representerer en nettokostnad for den norske staten på 4,1 millioner kroner over et helt livsløp. Justert for prisstigning og dagens økonomiske forutsetninger i 2026, er dette tallet nå beregnet til å være over 10 millioner kroner per person for flere grupper fra land utenfor Europa.

Disse beregningene tar hensyn til at mange innvandrere har lavere sysselsettingsgrad og går tidligere ut av arbeidslivet enn den øvrige befolkningen. Dette skaper et vedvarende gap mellom hva gruppene bidrar med og hva de mottar av offentlige tjenester. Når man multipliserer disse tallene med antallet som har kommet til Norge de siste tiårene, snakker man om tusenvis av milliarder i fremtidige forpliktelser som må dekkes inn gjennom Oljefondet eller kutt i eksisterende velferdstilbud.

Fellesutgiftene som aldri nevnes i debatten

En annen kritisk mangel i fremstillingen til Utrop og andre støttespillere for dagens politikk, er fraværet av samfunnets fellesutgifter. Regnestykket skatt minus ytelser fanger kun opp direkte overføringer fra Nav. Det som holdes utenfor, er de enorme summene staten bruker på forsvar, politi, rettsvesen, veibygging og administrasjon.

Hver eneste innbygger i Norge nyter godt av disse tjenestene, og kostnaden per hode er betydelig. Når man inkluderer disse fellesutgiftene i regnskapet, viser det seg at de aller fleste ikke-vestlige innvandrergrupper har en gjennomsnittlig skatteinnbetaling som er altfor lav til å dekke deres rettmessige andel av statens driftsutgifter. Dette betyr at de som allerede er etablert i arbeidslivet, må bære en stadig tyngre bør for å opprettholde det offentlige tjenestenivået.

Velferdsstatens bærekraft står på spill

De som holder den økonomiske sannheten og velferdsstatens fremtid kjær, peker på at dagens utvikling er uforutsigbar på lang sikt. Perspektivmeldingen fra regjeringen har gjentatte ganger advart om at handlingsrommet i statsbudsjettene blir mindre når utgiftene til eldre og pleie øker samtidig med at den yrkesaktive andelen av befolkningen minker.

Å bruke et begrenset øyeblikksbilde av skatteinntekter fra arbeidsføre voksne som bevis for at innvandring lønner seg, er derfor faglig svakt. Det er ikke første gang debatten preges av slike ufullstendige tallsett som unngår de ubehagelige spørsmålene om livsløpskostnader.

En ærlig debatt krever at man ser på hele regningen, inkludert de langsiktige konsekvensene for nasjonalformuen og neste generasjons skattenivå.