Saken mot Lillian Gran har vakt oppsikt. Rettssalen i Hamar tingrett var derfor full da hun tirsdag ble fremstilt etter en ny fengslingsbegjæring av tingrettsdommer Erik Christiansen og politijurist Wenche Brandstad. Gran ble arrestert 2. desember 2025 og har sittet inne siden da. Nå skulle fengslingen forlenges med ytterligere fire uker. I tillegg skal hun rett inn til psykiatrisk tvangsobervasjon i Trondheim i seks uker.

Lillian Gran er en meget oppegående dame, førsteamanuensis med doktorgrad i pedagogikk. Document ville med egne øyne se hva slags person hun er. Vi ble imponert. Gran kunne ikke bare sin egen sak, men også paragrafene ut og inn. Hun naglet tingrettsdommeren til inhabilitet og uregelmessigheter gang på gang, uten at det forandret utfallet. Men alt gjøres «for the record», hvis det ikke journalføres har det ikke skjedd. Det vet Gran, derfor var hun nøye med å påpeke ulovlighetene hun er utsatt for.

Før retten ble satt understreket Christiansen at det var referatforbud. Eventuelle brudd ville utløse rettergangsbot. Det gjaldt også presse.

Referatforbudet er ment å beskytte barna, men hva skjer hvis staten begår overgrep? Da beskytter man urettferdigheten.

Men ingen kan hindre Document i å beskrive det vi så: En dommer som måtte bøye seg for Grans dyktighet, men som ellers var helt upåvirkbar.

Den mest nifse var politijuristen ved Møre og Romsdal, Wenche Brandstad. Hun var tydelig utilpass over å se det store oppmøtet og høre på Gran, men fortrakk ikke en mine. Hun stilte ett spørsmål til Gran som tydet på at myndighetene synes oppmerksomheten i sosiale medier er ubehagelig.

Den blir garantert ikke mindre slik rettsapparatet stevner frem.

Grans forbrytelse er at hun kjørte for å hente barna da de ringte henne og sa de leder overlast i fosterhjemmet.

Hun ble pågrepet 2. desember 2025.

Gran er siktet for fem overtredelser av straffeloven § 168 bokstav b og én overtredelse av straffeloven § 202 jf. § 16, jf. siktelse i dok 12,02 i sak 16951394 og siktelse i dok 12,01 i sak 16605442. I tillegg er hun tiltalt for overtredelse av straffeloven § 261 første ledd og straffeloven § 168 bokstav b (tre tilfeller), slik dette er beskrevet i tiltalebeslutning av 27. mai 2024 (dok 16,01,01) i sak 16085823.

Påtalemyndigheten har i påtegning av 23. mars 2026 bedt om rettens kjennelse for varetektsfengsling av Lillian Gran i åtte nye uker. Begjæringen er også denne gangen begrunnet med gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3.

Varetektsfengsling på grunn av gjentakelsesfare forutsetter at det er skjellig grunn til å mistenke siktede for å ha begått straffbart forhold som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, at varetektsfengsling anses påkrevd for å hindre at hun på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, samt at fengsling er tilstrekkelig begrunnet og ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 jf. § 170 a og § 185.

Den gjentakelsesfaren det henvises til er at domstolen ikke stoler på at hun ikke vil ta kontakt med sine barn. Det er en kriminalisering av en mors beskytterinstinkt.

Lillian Gran virket å være ved sine fulle fem og fullt ut tilregnelig. I et normalt rettssamfunn vil en mor tilkjennes retten til å se sine barn. Selv tunge kriminelle får se sine barn. Men i Grans tilfelle kalles det en «straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder».

Dette er prokuratorknep for å skjule at man begår overgrep.

Det ble sagt fra domstolen at barna nå har det bedre etter at de er fratatt moren, men det kom groteske eksempler på at det motsatte er tilfelle.

Barna er overført til den biologiske faren og hans nye samboer.

Det ble sagt at det flyter med alkohol i fosterhjemmet, og faren skal ha brukt vold mot Lillian Gran. Men dette er ikke etterforsket.

For vanlige ører høres det absurd ut at man kan bli dømt til syv måneders fengsel for å ville ha samvær med sine barn, men det står det svart på hvitt i kjennelsen.

Dommerfullmektig Christiansen og politijurist Brandstad leet ikke på øyelokkene da de leverte kjennelsen.

Det fremkom ikke noe under rettsbehandlingen som sannsynliggjorde at Gran fortjener en slik behandling.

Rettsbehandlingen fremsto snarere som gjengjeldelse fordi hun er dyktig til å forsvare seg og tar igjen.

Da går systemet til motangrep.

Hvis denne saken ruller videre langs samme spor er det en rettsskandale av dimensjoner. Systemet ønsker å knuse en mor for å ville forsvare barna sine.

Så mye for den omsorgsfulle staten.

Gran har påberopt seg nødrett. Det avvises:

Siktedes handlinger er heller ikke straffrie etter reglene om nødrett og/eller selvtekt.

For å kutte forbindelsen mellom barna og Grans foreldre er også besteforeldrene ilagt besøksforbud.

Besteforeldrene ville kunnet formidle beskjeder begge veier og virket tillitsskapende. Det vil ikke politi/barnevern og domstol.

Det anvendes et språk som er instrumentell forkledning av overgrep:

Retten mener det fortsatt er sannsynlighetsovervekt for at siktede hadde skyldevne på de aktuelle gjerningstidspunktene. Grunnvilkåret for varetektsfengsling er oppfylt

Det er slik man snakker om mennesker med svekkende sjelsevner. Hadde de skyldevne? Grans intelligens ligger sannsynligvis langt over både dommeren og politijuristen. Er det derfor de er så hevngjerrige?

Dette er en dirty sak som staten er dømt til å tape. Den vil for alltid være en mørk flekk på de som har vært med å dømme henne og det gjelder nå alle tre rettsinstanser inklusive høyesterett.

Retten slår uten å blunke fast at man for å forhindre at en mor tar kontakt med sine barn, plasserer henne i fengsel.

Retten mener det er sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede på nytt vil bryte besøksforbud overfor fornærmede, dersom hun løslates nå. Gjentakelsesfaren står i det alt vesentligste i samme stilling som tidligere. Det vises derfor til tidligere fengslingskjennelser fra tingretten og lagmannsretten, senest ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 4. mars 2026 (dok 13,54).

Hadde dette gjaldt et annet land ville man brukt det som eksempel på umenneskelighet. I Norge glir det rett ned og det politiske systemet og rettsapparatet later som ingenting.

Domstolen er forbauset over at Gran er gjenstridig og vil se sine barn.

Samlet sett er det rettens vurdering at siktede, til tross for at hun nå har vært varetektsfengslet i 16 uker, fortsatt har svært lav terskel for å begå nye brudd på besøksforbud overfor fornærmede. Siktede fremstår i sine forklaringer for tingretten som fast bestemt på at all kontakt med de fornærmede har vært rettmessig, og synes ikke å reflektere over hvilken belastning hennes handlinger medfører for fornærmede.

I retten fikk vi høre bevis på at det er de som skalter og valter med barna som utsetter dem for belastning. Domstolen og politiet vil tvinge moren til å være enig. Så lenge hun ikke er det skal hun straffes.

Ordet skyldevne sier noe om hvorvidt siktede er i stand til å se saken fra påtalemyndighetens ståsted. I dette tilfellet at Gran må oppgi å være omsorgsperson barn sine barn. Så lenge hun ikke viser en slik evne har hun ikke skyldevne.

Det er vist til at en fengslingsfrist på fire uker vil utløpe omtrent samtidig som siktede er planlagt innlagt til tvungen observasjon, og at saken derfor forventes å stå i samme stilling som i dag når det gjelder skyldevne.

Dette er politisk psykiatri forkledt som juss.

Retten har informasjon om at hovedforhandling, dvs Grans sak, ikke kommer opp for retten før sommeren. Hvis hun holdes innesperret over sommeren er det fare for «oversoning», dvs varetektstiden vil overstige straffen på 6-7 måneders fengsling.

Løsningen er at Gran dømmes til varetekt i ytterligere fire uker. Deretter sendes hun på tvangsobservasjon til Trondheim.

Hadde dett vært i gamle dager hadde retten og politiet hatt mulighet for å vurdere lobotomering.

Nå nøyes man med å vurdere skyldevne.

I begge tilfeller anvendes psykiatri.

Dette er Norge anno 2026.

Lillian Gran var lærer ved høyskolen i Innlandet. Den som vil ha et inntrykk av henne som lærer, før prosessen mot henne begynte, kan se dette klippet fra tre år tilbake.