Det er en imponerende liste over titler og stillingsbetegnelser som pryder debattinnlegget i Adresseavisen nylig.

Her finner vi psykologspesialister, prosjektledere, enhetsledere for både sikkerhet og beredskap, samt koordinatorer og ledere for diverse sentre mot overgrep. Alle disse menneskene har gått sammen for å fortelle oss det vi allerede vet, nemlig at ungdommene våre er utrygge i gatene. Men til tross for all denne samlede kompetansen, klarer de ikke å nevne med et eneste ord hva som er den faktiske årsaken til at Trondheim sentrum er blitt et sted der over halvparten av 16- og 17-åringer føler seg utrygge.

Det er nesten fascinerende å se hvordan man kan skrive side opp og side ned om voldtekt, blind vold og trakassering uten å våge å nærme seg kjernen i problemet. I stedet for å peke på hvem det er som faktisk forårsaker denne utryggheten, velger man å snakke om «sosial infrastruktur» og «folkehelseproblem». Man prøver å medisinere bort frykten ved å kalle det en helseutfordring, fremfor å innse at dette er en direkte konsekvens av en forfeilet politikk som har fått pågå i årevis.

Det er en form for kollektiv berøringsangst som er direkte skadelig for samfunnet, og hverken ungdommene eller deres foreldre er tjent med at man fortsetter å gå rundt grøten.

Løsningen disse ekspertene presenterer, er å innføre internasjonale modeller som «Spør etter Angela», der man skal bruke koder i baren for å få hjelp. Det er sikkert velment, men det er som å sette et lite plaster på et åpent sår. Man vil at servicebransjen skal være «aktive medborgere», mens de ansvarlige myndighetene og de som fyller avisspaltene med fagre ord, nekter å snakke om de kulturelle og demografiske endringene som har gjort byrommet utrygt.

Mange har sett seg lei på denne typen tåkelegging, der man behandler symptomene, men aldri tør å røre ved selve sykdommen.

Denne saken oser av en dobbeltmoral som er vanskelig å svelge. Man later som man tar ungdommens utrygghet på alvor, men ved å tie om årsakene, svikter man de samme menneskene som man hevder å ville beskytte. Det hjelper lite med ferdighetstrening for vektere og kaffebartendere så lenge de som faktisk utøver volden og trakasseringen, får fortsette uten at noen tør å kalle en spade for en spade. Vi bør holde våre verdier og vår trygghet kjær, men det krever at vi slutter å late som om utryggheten i norske byer har oppstått i et vakuum.

Det er på tide at disse såkalte ekspertene slutter å gjemme seg bak akademiske begreper og begynner å fortelle sannheten, selv om den ikke passer inn i deres politisk korrekte verdensbilde.