Kasper Støvring Det er en utbredt feiltagelse i den europeiske offentligheten å redusere religion til en privatsak og personlige følelser. Tro er noe man «har», ikke noe som i alvorlig grad former politikk, kultur og konflikt.
Derfor er det desto mer betydningsfullt at Trykkefrihedsselskabet i år hedrer en historiker som hardnakket insisterer på det motsatte. Lørdag 21. mars vil den koptisk-amerikanske historikeren Raymond Ibrahim motta Sappho-prisen på Vartov i København.
Ibrahim har i mer enn ti år markert seg som en av de mest autoritative og intellektuelt konsekvente stemmene i den internasjonale debatten om kristenforfølgelser, islamisme og de historiske konfliktene mellom islam og Vesten. En utmerket presentasjon av hans ideer finnes i videoen ovenfor.
Som Trykkefrihedsselskabet skriver, bygger arbeidet hans på omfattende studier av primærkilder – klassiske arabiske tekster, middelalderkrøniker og moderne jihadistiske dokumenter – og hans konsekvent gjennomførte og uredde poeng er: Religion betyr noe, hellige tekster betyr noe, og historien betyr noe. Vold i Guds navn er en realitet. Men den sannheten er ubeleilig for en sekularisert vestlig offentlighet med skyldkomplekser som helst vil snakke om «sosial marginalisering» og andre unnskyldninger for ikke å ta muslimer alvorlig.
Et gjennomgangstema er nettopp forfølgelsen av kristne i store deler av den muslimske verden.
Ibrahim leser ikke bare moderne rapporter, men går også tilbake til klassiske islamske kildene og kristne øyenvitneskildringene, som beskriver det samme mønsteret gjennom århundrer: jihad som legitim vold, dhimmi-systemet som institusjonalisert annenrangsborgerskap og en teologisk begrunnet fiendtlighet mot dem som ikke bøyer seg. Nåtidens overgrep settes inn i en 1400 år lang kontinuitet.
Denne insisteringen på å ta religionens egne kilder på alvor, har gjort Ibrahim kontroversiell, som man sier når de ubeleilige vitnesbyrdene bringes frem. Flere ganger er foredragene hans blitt forsøkt avlyst under med anklager om «islamofobi». Det er blitt mer respektabelt å mistenkeliggjøre den som beskriver kristenforfølgelsen, enn å forholde seg til selve forfølgelsen.
I stedet for å diskutere om bruken hans av arabiske kilder, krøniker og jihadistiske dokumenter er korrekt, avskriver man hele prosjektet moralsk suspekt.
I vår del av verden er det blitt alminnelig å begynne historien om islam med kolonialismen og korstogene. Men det forvirrer oss. For hva var det nå korstogene var en reaksjon på? Som om islams ekspansjon, erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika, og den kristne verdens gradvise tilbaketrekning aldri hadde skjedd. Selv om det er en vill historie.
Ibrahim gjør det motsatte. Han begynner med de tekstene og begivenhetene som moderne vestlige eliter helst vil glemme, og han setter nåtidens konflikter opp mot den lange linjen. Dette utfordrer et selvbilde der Vesten alltid er aggressoren og resten av verden alltid er reaktiv.
Når skal den vestlige, særlig den vesteuropeiske, opinionen begynne å ta historie, institusjoner og tradisjoner alvorlig? Når skal vi slutte å underkaste oss? Som Keir Starmer nylig gjorde da han tydeligvis måtte ta avstand fra intervensjonen i Iran av frykt for hjemlige islamister.
Religionen er ikke bare hygge og identitet; den er også doktrine, lov og makt, og det har konsekvenser for frihet, sikkerhet og sameksistens. Å forsvare kristne minoriteter i Midtøsten og Afrika krever mer enn følelsesmessige appeller; det krever at man tør å se på tekstene, ideene og maktstrukturene som gjør forfølgelse mulig og legitim i utgangspunktet.
De mest fryktløse historikerne minner oss om hva intellektuell redelighet krever.
Man kan være uenig i Ibrahims konklusjoner, man kan nyansere hans tolkninger, men man skylder ham å ta kildene alvorlig. Å forsøke å bringe ham til taushet er i realiteten et forsøk på å slippe unna de spørsmålene som arbeidet hans reiser både om islamsk teologi og vestlig selvforståelse.
Hvis vi ønsker å forsvare både kristne minoriteter og vår egen frihetstradisjon, må vi begynne med å ta religionens egne ord – og historiens blodige spor – på alvor.
