Christen Købke (1810–1848), «Udsigt fra Dosseringen ved Sortedamssøen mod Nørrebro», Statens Museum for Kunst, København.

Mikkel Bjørn fra Dansk Folkeparti har skrevet en viktig bok om det mest avgjørende spørsmålet et folk kan stille seg: Hvem er vi? Og dernest: Hvem skal være en av oss?

«En af os» er nettopp tittelen på Bjørns bok om statsborgerskap, og den gjør noe andre har mislyktes i, nemlig å ta Grundlovens § 44 for god fisk og spørre hvem vi faktisk regner for å være en del av «vi» danskene.

Innledningen, der den notoriske forbryteren Fasar Abrar Raja beskrives som «et fremmed­element i den danske folkes­jelen» som likevel er dansk stats­borger, demonstrerer bokens tese: Når stats­borger­skap­et reduseres til automatisme og formaliteter, svikter staten både folks rett­ferdig­hets­sans og sin egen selv­opp­rett­holdelse.

Det samme kan sies om somaliere, syrere og palestinere, som begår 15–20 ganger flere voldtekter enn personer av dansk opprinnelse. De burde aldri noensinne ha fått opphold, og slett ikke stats­borger­skap i Danmark.

Bjørn minner oss om at innføds­retten ikke begynte som en servicelov, men som nasjonal selv­beskyttelse.

Indfødsretsforordningen av 1776, utarbeidet av Ove Høegh-Guldberg, var et originalt dansk verk uten utenlandske forbilder, utformet for å sikre at rikets embeter og privilegier ble forbeholdt dem som var forankret i det danske folket, språket og landet.

Statsborgerskap kan ikke gjøres til et individuelt krav. Grunnlovens § 44, nr. 1, fastslår at «ingen udlænding kan få indfødsret uden ved lov». Dette er en bevisst sperre mot den automatiske retten. Innfødsrett er derimot en betroelse, gitt av et folk gjennom dets representanter, «hvis – og bare hvis – det vurderes å være i Danmarks interesse».

Danskhet er ikke abstrakte prinsipper og rettig­heter, men levd liv. Mikkel Bjørn beskriver hvordan hans kjærlighet til Danmark ikke utspringer av et parti­program, men av flagg­heising på skole­plassen, felles sang og høytider rundt bordet. Danskheten beskrives som et «hjem bygget av generasjoners hukommelse og innsats», et hus hvor «duften henger i gardinene og historiene i veggene», og hvor man ikke bare kan flytte inn og forvente å høre til, men må gjøre seg kjent med rommenes essens og være villig til å bære både byrder og erindringer.

Det er et sjeldent klart oppgjør med fore­stillingen om at danskhet kan reduseres til arbeids­markeds­tilknytning og beståtte prøver: Danskhet er ikke noe man får med et stempel, det er en realitet man må vokse inn i eller forbli utenfor, som Bjørn korrekt skriver.

Den første innfødsretts­loven fra 1850 gav kun ti personer stats­borger­skap – seks skandinaver, en engelsk­mann og tre tyskere – men hvert navn var ledsaget av konkrete begrunnelser for god karakter, offer­vilje og «patriotisk sinnelag».

Grundtvig, som var den første formannen for Indføds­rets­udvalget, under­streket at stats­borger­skap utspringer av folks eiendoms­rett til sitt fedreland og aldri bør tildeles uten hensyn til «sin egen tarv og allmenn­hetens beste». I dag, skriver Bjørn, er dette snudd på hodet: Der man før spurte om noen hadde gjort seg ekstra­ordinært fortjent til opptak i den danske familien, er tanke­gangen nå at alle er berettiget så lenge de ikke har gjort noe ekstra­ordinært galt.

Bjørns velbegrunnede hoved­angrep er rettet mot illusjonen om «objektive kriterier». De såkalte objektive kravene i stats­borger­skaps­sirkulæret er ikke rettigheter, men tekniske minimums­betingelser for overhodet å komme i betraktning til regjeringens innstilling – og selv da er det kun tale om en innstilling, ikke en garanti, fordi Folketinget står fritt til å endre og avvise den.

Det er både provoserende og frigjørende at Bjørn åpent forsvarer en form for vilkårlighet som en nødvendig del av stats­borger­skaps­politikken. Det finnes ingen individuell rett til dansk innfødsrett, bare en mulighet til å bli vurdert av folkets representanter.

Til slutt leverer boken et sjeldent konkret oppgjør med embets­statens automatikk. Bjørn gjennomgår det ene rystende eksemplet etter det andre: politisk vedtatte kriminalitets­kontroller som embetsmenn egenhendig satte ut av kraft; en livsvarig utestengelse for visse dommer, som i praksis aldri ble håndhevet fordi dommer slettes fra registrene; sakspapirer som «forsvinner», slik at kriminelle som Mohamed Jama Muse ikke kan fratas stats­borger­skapet de har ervervet på sviktende grunnlag.

På samme måte forsvarer Bjørn karakter­vurderinger og offentlig politisk granskning av søkernes holdninger når disse klart strider mot dansk demokrati og rettsorden.

Dette er ikke en eksesser, men en konsekvent utfoldelse av bokens grunnsyn: Uten politisk dømme­kraft og mot til å si nei blir stats­borger­skapet en tom formalitet, og Danmark «et navn uten folk».

«En af os» er et forsvar for at nasjonen har rett til å definere seg selv, og at stats­borger­skap er en gave og en forpliktelse, ikke en automatisk ytelse. I en tid hvor både venstre­siden og anstendige borgerlige helst unngår å snakke om hvem som faktisk skal regnes som «en av oss», er det befriende at noen tar grunn­lovens ord og den historiske innføds­retten alvorlig.

Danmark er nemlig ikke bare et system. Danmark er et hjem.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!