Sakset/Fra hofta

Foto: Fredens Moské / Facebook.

Under en eid-middag rett før folketingsvalget i Danmark den 5. juni anbefalte Fredens Moské i Århus en målgruppe på opp mot 8000 muslimer å stemme på et av ytre venstre-partiene Enhedslisten eller Radikale Venstre.

Moskeen arrangerte også velgermøter, og de eneste partiene som ble invitert, var Socialdemokratiet, Radikale Venstre, SF og Enhedslisten, skriver Berlingske. Fredens Moské er ikke den eneste i Danmark som har fortalt muslimer hvem de bør stemme på, opplyser den danske avisen.

En representant for den aktuelle moskeen i Århus kommenterer saken på en måte som forklarer bakgrunnen for de taktiske sjarmoffensivene Erna Solberg bedriver når hun kaster glans over kjønnsdelte muslimske forsamlinger:

»Vi valgte at udelukke de partier, hvor vi ikke mener, at vi er i deres målgruppe,« siger Ahmad Halimah fra medieudvalget i Fredens Moské.

»Efter de to vælgermøder, hvor vi snakkede om både udlændingepolitik, klima, friskoler og en række andre ting, satte vi os sammen i valgudvalget og anbefalede derfor, at folk skulle stemme på Radikale Venstre eller Enhedslisten,« siger Ahmad Halimah.

Det er ikke særlig vanskelig å se det symbiotiske forholdet mellom venstresiden og islam, og Halimahs tegning av klientsystemet er mer enn klar nok: Hvis den ytre venstresiden gjør hva den kan for at Danmark tar imot flere muslimer og behandler dem velvillig, får den muslimenes stemmer i retur.

Transaksjonen består altså i at ytre venstre gjerne selger unna landet, så lenge det selv får makt. Nedgangstider er jo så mye behageligere hvis man selv kan administrere dem. Fristelsen til å delta i dette spillet vil uunngåelig melde seg også på høyresiden.

Halimah gjør da heller ikke noe som helst forsøk på å skjule den underliggende klanlogikken, der ytre venstre simpelthen er en annen klan som man under gitte betingelser ved behov kan alliere seg med:

Hvorfor udelukke en hel række partier fra at deltage i vælgermøderne?

»Vi er først og fremmest danskere, men socialt og socioøkonomisk tilhører vi en bestemt gruppe i samfundet, og vi har forsøgt at udpege de partier, der bedst kunne varetage vores interesser. Der endte vi med at stå tilbage med Enhedslisten og Radikale Venstre.«

Det politiske resonnementet til Halimah motsier imidlertid premisset: Muslimene er først og fremst en interessegruppe, og den setter egne interesser foran alt annet. Om den splitter den danske befolkningen, er det naturligvis en ren bonus i en splitt og hersk-tankegang.

Halimah viser også klart at moskeen utgjør et parallellsamfunn:

Hvilke overvejelser har I gjort jer om at være objektive i forhold til folketingsvalget?

»For os er en moské ikke bare et sted, hvor man kommer og dyrker Gud og går igen. Der er også rigtig mange sociale aspekter i det. På den måde synes vi ikke, at vi skal være fjerne fra det, der er aktuelt og sker i hverdagen. Vi har gjort os nogle overvejelser, og vi mener, at vi skal være med til at opfordre folk til at tage et socialt ansvar.«

Berlingske spør om det ikke er paradoksalt at moskeen anbefaler to partier som i prinsipp er religionskritiske, en høy ball ved nettet som talsmannen takknemlig smasher.

Reporteren overser nemlig de klare likhetspunktene mellom ytre venstre og islam, som ingen har forklart bedre enn Oriana Fallaci. For ikke bare er de begge antisionistiske, antikristne, antiamerikanske og antikapitalistiske – altså anti-alt som skaper velfungerende samfunn. De deler også den ideologiske troen på egen uovertruffenhet og den aggressive innstillingen til dem som tenker annerledes.

Om venstresiden generelt skrev Fallaci passende:

I likhet med islam betrakter den seg selv som kysset av en Godhetens og Sannhetens gud. I likhet med islam innrømmer den aldri skyld eller feil. Den betrakter seg selv som ufeilbarlig og ber aldri om forlatelse. I likhet med islam forlanger den en verden i sitt bilde, et samfunn bygget på versene til dens profet Karl Marx. I likhet med islam gjør den sine egne troende til slaver, den skremmer dem og gjør dem til idioter, selv dem som er intelligente. I likhet med islam aksepterer den ikke at du tenker annerledes, og skulle du allikevel tenke annerledes blir du foraktet. Du blir bakvasket, rettsforfulgt og straffet, og hvis Koranen eller partiet beordrer deg skutt, så blir du skutt. I likhet med islam er den kort sagt antiliberal. Autokratisk og totalitær, også når den aksepterer demokratiets spilleregler. Det er ikke tilfeldig at nittifem prosent av italienerne som konverterer til islam kommer fra venstresiden eller det ekstreme rød-sorte venstre. Likeledes tilhører nittifem prosent av muslimene med italiensk statsborgerskap venstresiden.

Naser Khader, som representer de konservative i Folketinget, synes det moskeene holder på med, er «upassende».

Men det gir jo moskeene fullstendig katten i. De bryr seg ikke om andres moral, men respekterer kun deres makt.

Khader, og de fleste andre for den saks skyld, burde heller sette seg inn i hvor gjennomkorrupt politikken er blitt på stedene i Europa hvor de muslimske stemmene er blitt en viktig faktor.

Han resonnerer som om en moské-frekventerende muslimsk velgermasse kunne eller burde la seg anspore til å tenke politisk på samme måte som europeiske individualister med demokratiske spilleregler og fair play-instinkt i blodet.

Lite kunne være fjernere fra sannheten. Khaders studiereise kunne godt begynne i noen av Englands største byer.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!