Kommentar

ASMAA.jpg

Danmark er for tiden opptatt av en debatt som engasjerer så vel politikere som befolkning. Alle miljøer og politiske ståsted er representert – gamle og nye dansker .

Det startet med en provoserende beskyldning fra en omstridt politiker i Dansk Folkeparti (DF) mot en tilsynelatende personlig troende, ung muslimsk kvinne med sosialistiske sympatier. DF`s Søren Krarup sammenlignet Enhedslistens (EL) folketingskandidat Asmaa Abdol-Hamids hijab med nazistenes hakekors. Det har de aller fleste tatt avstand fra, og Krarup har høstet kritikk fra samtlige hold. I tillegg er han blitt politianmeldt av den danske venstrefløyen.

Debatten har imidlertid beveget seg over på et mer prinisipielt plan; hvor akseptable er egentlig Abdol-Hamids holdninger og signaler i et dansk politisk parti som tilhører venstrefløyen, og siden når ble venstrefløyens syn på religion og menneskerettigheter forenlig med en kandidat som representerer fundamentalistisk islam og sharia-lover?

Assma Abdol-Hamid bærer hijab og nekter å håndhilse på menn. Hun har tidligere vært en omstridt programleder, og sto i spissen for de 11 muslimske organisasjonene som politianmeldte Jyllandsposten for å ha publisert karikaturene av Muhammed.
Hun har ellers utmerket seg i offentligheten med ulne holdninger til dødsstraff, likestilling og homofile, samt en uttalt sympati for den ekstremistiske islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahir (HuT) som er forbudt i en rekke europeiske land. Organisasjonen er sterkt anti-semittisk og arbeider for å opprette det islamistiske Kalifatet bygget på sharia-lovgiving. Abdol-Hamid omgås også gruppen Minhaj ul-Quran International Movement (MiM), en organisasjon som i store trekk har samme agenda som HuT.

Danske mediers interesse for den islamistiske politikeren har vært stor i forbindelse med Krarups nazi-beskyldninger og hennes inntreden på den politiske arena. I løpet av kort tid har pressen ikke bare avdekket Abdol-Hamids tvilsomme holdninger til demokratiets grunnverdier, men også tatt henne i flere løgner.

Avisen Politiken forsøkte i et intervju å stille spørsmål om hennes holdning til dødsstraff: hun omgikk spørsmålet, sa det gjorde henne irritert og ville vite hvorfor journalisten ikke stilte det samme spørsmålet til danske politikere.

Abdol-Hamid, som selv er dansk statsborger, hevdet dagen etter at hun klart og tydelig hadde tatt avstand og derfor var blitt feilsitert. Enhedslistens partileder Jørgen Arbo-Bæhr og Abdol- Hamid har krevd et dementi fra Politiken, hvilket sjefsredakør Stig Ørskov nekter. Det er en alminnelig oppfatning at Politiken sitter på båndopptak fra intervjuet.

I samme intervju ble det også stilt spørsmål angående hennes særdeles korte opptreden i partiet Socialdemokraterne (S) i 2004, hvor hun ikke lyktes med å bli valgt inn på grunn av ekstreme holdninger. Til stor forbauselse for samtlige partimedlemmer som husker saken, og danske avisredaksjoner, benektet Abdol-Hamid å ha forsøkt å bli valgt som kandidat for Socialdemokraterne. Uttalelsen er av flere avslørt som løgn. Selv forklarer hun benektelsen med at hun ikke kunne huske den tre år gamle hendelsen.

Medlemskap i den anti-demokratiske islamistorganisasjonen Minhaj ul-Quran (MiM) har tidligere kostet to danske, muslimske politikere plassen i partiet Det Radikale Venstre. Både Mona Sheikh og Babar Baig ble ekskludert av partiledelsen da det ble avslørt at de hadde forpliktet seg til å følge MiMs mål og hensikter i følge en erklæring som blant annet omfatter følgende punkter:

– Jeg er erklærer mig fuldstændig enig i MIMs program, mål, hensigter, regler og regulativer, og jeg bekræfter, at jeg punktligt vil efterkomme dem.

– Jeg vil efterkomme den islamiske sharias bud efter bedste evne..

– Jeg vil betragte den internationale revolution baseret på Koranen, Sunna, islams verdensomspændende sejr, genoprettelsen af islams overherredømme og den muslimske verdens enhed som formålet med mit liv. Jeg vil leve og dø for dette formål.

Også Asmaa Abdol-Hamid er satt i forbindelse med denne bevegelsen. Til Jyllandsposten fortalte hun i april 2006 at hun inntil da ikke hadde visst hva den pakistanskbaserte MiM sto for. Det fremstår i dansk offentlighet som lite troverdig, tatt i betraktning av at MiM var en av de organisasjonene hun frontet da hun i oktober 2005 inngav politianmeldelse mot Jyllandsposten.

Motforestillingene mot Abdol-Hamids inntreden på dansk venstrefløy kommer fra ytterste venstre til ytterste høyre. To prominente og velkjente medlemmer av det tidligere danske kommunistparti har offentlig tatt avstand fra sitt nåværende parti Enhedslisten. Heller ikke muslimske talspersoner og organisasjoner er glade for det de ser. Hennes insistering på religiøs bekledning og hilsemåte møter hard kritikk:

For Enhedslistens omstridte medlem Asmaa Abdol-Hamid er der ingen forståelse eller begejstring at hente hos politiker-kolleger med anden etnisk baggrund, når hun fastholder at ville bære tørklæde i Folketinget og afstå fra at hilse på mænd med håndtryk.
Hamid El Mousti (S), medlem af Borgerrepræsentationen (BR) i København, har marokkansk baggrund. Han kalder det »logik for perlehøns«, at Asmaa Abdol-Hamid må nedtone sin religiøse profil:

– Tørklædet er hendes personlige valg, men hun må forstå, at i Danmark er det vigtigt at adskille religion og politik. Hun er opstillet af Enhedslisten og repræsenterer dermed dansk verdslighed. Hvis hun vil have indflydelse, må hun spille efter de spilleregler, der er. Majoriteten vil ikke hjælpe os, hvis vi bare blindt fastholder vores normer, siger Hamid El Mousti, der tilføjer, at han selv bliver stødt, hvis en kvinde nægter at give ham hånden.

Det Radikale Venstres gruppeleder, Manu Sareen, mener debatten rundt Asmaa Abdol-Hamids kandidatur skyldes Enhedslistens feilvurdering:

– Når en kandidat først forsøger sig hos Socialdemokraterne og så Enhedslisten, handler det ikke om politiske standpunkter, men blot om at stille op. Det virker som om, Enhedslisten er forhippet på at have en indvandrer, uanset om hun matcher deres politik, siger han. Manu Sareen påpeger, at Abdol-Hamid ikke har fået mange chancer for at udtale sig om politiske synspunkter, men:
-Det er helt fair, at medierne graver i det. Der går jo ikke røg af en brand uden ild, som man siger. Det er landets fornemste talerstol, vi taler om. Det nytter ikke noget bare at sige: »Jeg har tørklæde på, færdig«, netop fordi hun repræsenterer Enhedslisten, som traditionelt adskiller religion og politik. I sidste ende falder det tilbage på partiet, som fatalt svigter egne værdier, siger Manu Sareen, der ærgrer sig over endnu en sag, der graver grøfter.

Fra muslimske samfunnsdebattanter er kritikken svært hard:

-Jeg har dyb respekt for folk, der bærer tørklæde. Men hvis man vil holde sig inden for sharia-lovens retningslinjer, kan man faktisk slet ikke gå ind i Folketinget. Rettroende kvinder må ikke være i rum med fremmede mænd, siger forfatter Mohammad Rafiq.

Han finder det »meget, meget skadeligt« at »misbruge« sin religion for at komme frem i politikk

Hidir Atay fra foreningen Moderate Muslimer mener det er skjebnens ironi at mennesker som har flyktet fra totalitære regimer nå får møte fundamentalister blant Danmarks politikere. Han er bekymret for i hvilken grad forskjellige politiske partier lar seg misbruke og hvordan demokratiet skal håndtere saker som dette:

– Det interessante er ikke, hvad Asmaa mener, men hvordan vi i demokratiet vil håndtere det her. Vil de forskellige politiske partier lade sig bruge – eller misbruge – af dette fænomen? Jeg er et sekulært menneske; jeg bryder mig på ingen måde om, at flertallet i Danmark skal vænne sig til de værdier, personer som Asmaa har. Mange naive »gammeldanskere« tænker: »Herregud, hvad kan et tørklæde gøre?«, men jo flere fundamentalister, vi ser i det offentlige rum, jo mere vil de undertrykke dem, som sætter frihed og demokrati højere, siger Hidir Atay.

Debatten går også innad i Enhedslisten – flere har undret seg over at partiledelsen har funnet det passende å innstille en fundamentalistisk troende som representant for Enhedslisten slik partiet står politisk og i synet på religion.

Abdol-Hamids løgner har neppe gjort saken bedre. Heller ikke overfor en åpenbart skeptisk dansk offentlighet, som i løpet av kort tid har fått sin mistenksomhet bekreftet hva gjelder enkelte muslimske politikeres agenda ikke mindre enn tre ganger – den siste er den aggressive Safia Aoude, som forventes ekskludert fra de Konservative. Det er i neste omgang ingen fordel for den muslimske minoriteten i Danmark.

Kanskje særlig ikke fordi mange i forargelse over både DF og den provoserende Krarup søker å få ram på en politisk motstander ved å fremstille Asmaa Abdol-Hamid som en personlig troende representant fra den muslimske delen av befolkningen. Det er hun ikke. Men ved å forsvare henne som utelukkende en personlig religiøs kvinne, kan man dreie fokus over på fremmedfiendtligheten i DF generelt og hos Krarup spesielt. Det er å utnytte øvrige danske muslimer til egne politiske formål.

For i siste instans har problemstillingen et helt annet innhold enn en uhøflig og unyansert manns utidige angrep en personlig troende, ung politiker – den handler om anti-demokratiske islamister som utnytter andre politiske partier til å forfølge sin egen agenda. Det har Danmark allerede vært vitne til tre ganger. Hva skal demokratiet gjøre med de som ønsker å benytte det demokratiske systemet i den hensikt å realisere sine anti-demokratiske mål? Hvordan skal det sekulære samfunnet beskytte seg mot fundamentalistiske religiøse som vil utnytte demokratiske spilleregler for å etablere et teokrati?

Muslimer er blant de som hardest kritiserer demokratiets uvilje mot å påtale islamistenes målbevisste forsøk på å skaffe seg politisk makt, vel vitende om at det ikke sjeldent er muslimer som blir de første ofrene for undertrykkelsen og intoleransen islamismen fremmer. Så hvorfor tar ikke storsamfunnet fatt i den åpenbare konflikten mellom islamisters agenda og hva som er gagnlig for den jevne muslimske borger – er Abdol-Hamids og hennes meningsfellers politisk-religiøse holdninger fredet fordi de tilfeldigvis har en annen etnisk bakgrunn enn for eksempel en dansk nazist?

Noen argumenterer for at det er viktig for kvinner fra muslimske miljøer å ha et forbilde og å bli representert av en muslimsk kvinne som Abdol-Hamid. Spurte noen om disse kvinnene har behov for en islamist som representerer undertrykkelse og intoleranse også for dem? Eller er man for travelt opptatt med eget selvbilde? Hva angår frigjøring av og rettigheter for muslimske kvinner er ikke islamister det mest gunstige valget, men det er kanskje blitt så viktig for venstrefløyen å markere sin inkluderende holdning og støtte til muslimske kvinners frigjøring at en hvilken som helst muslimsk kvinne med en hvilken som helst ideologi gjør nytten – uavhengig om alibiet fremmer frigjøring eller det motsatte?

Dansk Folkeparti og Søren Krarup blir rett som det er beskyldt for å være nazister – og i denne anledningen er det få som har begrenset seg i ordbruken overfor Krarups utspill. Nå er han politianmeldt av venstrefløyen for å ha brukt deres egen retorikk. Hva er det som gjør at få andre enn innvandrere virkelig tør å påtale Abdol-Hamids tilsvarende horrible holdninger?

Er det blitt slik at en politiker egentlig ikke er en politiker hvis vedkommende kan påberope seg religion eller annen etnisk bakgrunn enn majoriteten? I så fall er det et uttrykk for at samfunnet ikke anser vedkommende som likeverdig – den inkluderende og mangfoldige venstrefløyen ikke unntatt.

Og hvis man ikke kan holdes ansvarlig eller kritiseres for egne holdninger og uttalelser fordi holdningene bunner i egen religiøse overbevisning – har man ikke da diskvalifisert seg fra å stille til valg i et sekulært demokrati?