Kommentar

Danmark har et miljø av skribenter og intellektuelle som forsvarer ytringsfriheden. Siden den er i klem mellom islam og dansk frisinn, betyr det strid. Men det er en strid disse menneskene ikke viker unna.

I Norge er man mer opptatt av å definere ytringsansvar. I det nye fellesskapet skal man oppføre seg pent. Det gir it-gründeren Shazhad Rana et sørgelig eksempel på i Aftenposten. Hva skal man si om en slik tittel: Ytringsfriheten er sin egen største fiende.

Flemming Nielsen heter en mann i Helsingør. Han er dømt til 1.800 i bot for å ha sammenlignet islamisme med nazisme. Det hører med til historien at han anmeldte en imam for jødehets, dagen før Krudttønden. Det er Kasper Støvring, en annen kjent kritiker, som har med denne detaljen i Berlingske.

Da Helsingørborgeren Flemming Nielsen anmeldte en imam for opfordring til angreb på jøder dagen inden terrorangrebet i Krudttønden, skete der intet. Statsadvokaten standsede efterforskningen. Nu er Flemming Nielsen til gengæld selv blevet dømt for racisme af dommer Ulla Ingerslev (anklageren var Bente Schnack) for denne kritik af islamismen:

“Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.”

Civilsamfundet trådte til, på initiativ af Nye Borgerliges formand Pernille Vermund, så på under en time blev Flemming Nielsens omkostninger dækket ifm., at han blev dømt.

Miljø

I Danmark finnes et miljø av mennesker som forsvarer ytringsfriheten. I Norge brukes ordet «miljø» av mediene og PST om anti-islamske og høyreekstreme og de slås sammen. De fleste av de som i Danmark regnes som forsvarere av ytringsfriheten ville i Norge bli stemplet som tilhørende et diffust «miljø». Begrepet er en konstruksjon, men mediene forsøker ikke å se implikasjonene av ders egen konstruksjon. Det ville være å rive byggverket og derfor meningsløst.

Men mennesker som ikke deltar i eller følger det norske ordskiftet tror at det skal være sånn. De tror at det finnes «ett miljø». Et sørgelig eksempel på det siste er Shahzad Rana, it-gründeren fra Sandnes, som såvidt jeg vet er gift med en norsk jente, har vært medlem av Høyre og leder av kriminalitetsforebyggende råd.

Fra tid til annen skriver han i Aftenposten. 12. februar skrev han om ytringsansvar. Rana synes det er for mye fæle meninger.

Førerkort for å ytre seg

Typisk for norsk debatt er at man er opptatt av at tale er handlinger. Dette er et tegn på at man ikke har lagt den maoistiske tankegangen bak seg. Det er en stalinistisk konstruksjon som har vunnet gjenklang i samfunn hvor den politiske korrektheten står sterkt. Ordet stalinistisk bruker jeg med vilje fordi man finner et ønske om å straffe, strengt og selvrettferdig.

Hvis man tror at tale er handling blir man bekymret for debatten på sosiale medier. Rana har et forslag: Man må logge seg på med offentlig godkjent ID for å få sagt noe.

Jeg tror vi kan få bukt med en del hetsende kommentarer ved å innføre pålogging med en nasjonal digital identifikator, som for eksempel BankID eller MinID. Skal man ytre seg, må man tåle å gjøre det med fullt navn hentet fra Folkeregisteret. En slik kobling kan bidra til at man tenker seg om før man publiserer. Det bør heller ikke være mulig å skjule sine tidligere kommentarer for andre lesere.

Her får ordet transparens en ny betydning. Alt skal være synlig for alle, til enhver tid. Slik var også Stalins Sovjet: De ville vite alt om alle til enhver tid. Til evig tid, faktisk. Det er det nå teknologisk mulighet for.

Anmelderi og avskilting

Men dette er bare halve historien. Rana vil også ha et anmeldersystem med mulighet til avskilting i kortere eller lengre perioder. Å ytre seg blir et ansvar, omtrent som å ha førerkort.

Man kan også innføre et nasjonalt vurderingssystem, hvor man får «gult kort» etter et visst antall innrapporteringer fra lesere, og «rødt kort» samt utestenging i en periode etter enda en overskredet grense på rapporteringer. Det bør også opprettes en digital klageordning der man kan få vurdert sin sak ved utestenging fra et nettsted.

Dette vil nok bli et hyggelig samfunn, med stor tillit mellom gruppene, for det er det en slik modell legger opp til. Den stoler ikke på individet. Av en eller annen grunn spør ikke Rana: Hvem er det som kan komme til å klage på andres mening? Gitt den straffelovgivning som i dag eksisterer, er det som å legge ballen på straffespark og invitere folk på tribunen til å score for åpent mål.

shahzad.rana

Foto: Shazhad Rana er akkurat så blid og vennlig som på twitterbildet. Men sosial omgjengelighet er ingen garanti for at man ikke kan få og gå inn for ideer som griper inn i demokratiets innerste kjerne: Den frie meningsdannelse. Det holder at disse meningene blir delt av den dominerende klassen. Da vil de føles som helt naturlige.

Heller ikke Danmark er fryd og gammen

Også det offisielle Danmark er gjennomsyret av den samme politiske korrektheten som ikke forstår eller vil forstå verdien av frie borgere, at demokratiet bygger på individer, ikke grupper. Også her har lovgiverne vært så opptatt av å integrere nye grupper at de har gått på akkord med fundamentale friheter og verdier.

Det trengs nemlig ingen til å anmelde for brudd på rasismeparagrafen som i Danmark heter § 266b. Da noen lurte på hvem som hadde anmeldt Nielsen i Helsingør, kunne en annen leser fortelle ham:

Det er en misforståelse hvis du tror, at efterforskning for ovetrædelse af straffelovens § 266 b forudsætter en anmeldelse til politiet fra en krænket part. Sådanne sager er undergivet offentlig påtale hvilket indebærer, at myndighederne af egen drift skal iværksætte en efterforskning hvis de vurderer at der kan være begået lovbrud. Det er således tilstrækkeligt at en kritisk udtalelse om en af de grupper som loven beskytter har opnået omtale i medierne og derved er kommet til myndighedernes kendskab.

I Rigsadvokatens meddelelse (2/2011) til anklagemyndigheden om behandling af sager om overtrædelse af straffelovens § 266 b anføres blandt andet følgende:

«Strafbarheden afhænger ikke af, om den pågældende gruppe rent faktisk har følt sig truet, forhånet eller nedværdiget. Strafbarheden beror på en generel vurdering af, om de relevante udsagn i den konkrete sammenhæng kan anses for egnede til at fremkalde frygt (trusler) eller virke forhånende og/eller nedværdigende.»

Vokter og verge for en ny tro

Det er således offentlig påtalemyndighet som har påtatt seg, på vegne av en ny religion og kultur, om dens medlemmer kan komme til å oppfatte et utsagn for krenkende.

Det er en retttilstand uten fortilfelle. I det gamle samfunnn påtok staten seg en slik rolle på statsreligionens vegne. Da risikerte man tiltale for blasfemi og straffen kunne være hard. Nå har staten gjort den samme religionen rettsløs. Jeg velger ordet med omhu, for det er noe mer enn at det er lov å håne og spotte, det siste tilhører ytringsfriheten. Men den samme staten har sagt opp forholdet til kristendommen, i den betydning at den aktivt motarbeider de kristne verdier, slik som familien.

Den samme staten påtar seg rollen som vokter av islam og den islamske tro og har gitt seg selv fullmakt og rett til å straffeforfølge mennesker som kommer med ytringer som staten tror kan krenke muslimene.

Var det noen som snakket om splitt og hersk? Var det noen som snakket om integrering og det nye fellesskap?

Hva slags fellesskap skal det komme ut av dette?

Natur og det rene

Inn kommer derfor Rana og foreslår skilting/avskilting av de som vil ytre seg.

Rana er så langt inn i den nye norske tåkeheimen at han tror det skal være slik.

Her må det sies at det ikke er norsk-pakistanere som Rana har laget disse løypene. Det har norske nordmenn gjort. De andre bygger bare videre på rutenettet.

Trangen til det ukompliserte, det rene og enkle synes å være noe en bestemt type nordmenn dras mot. Forveksler de det med norsk natur? Tror de at det er noe som er «naturlig» og gir seg selv? I så fall har de ikke forstått hva kultur er, for kultur vil si motstand mot naturen, også menneskenaturen. Den som tror på naturen stoler på instinktene.

Teknologioptimist

Teknologioptimisme er en annen form for naturtro.

Forslaget om å fjerne anonymiteten kan bli oppfattet som kontroversielt, men er dessverre nødvendig. Jeg tror det å fjerne all anonymitet som hovedregel vil bidra til et bedre debattklima på nettet. Debattredaksjonene kan ved behov tillate anonymitet basert på samme prinsipper som de bruker i dag. Jeg kan ikke se noen grunn til at nettdebattene skal avvike fra papirversjonen når det gjelder krav til identitet.

Det er mye Rana ser bort fra. Hvorfor uttrykker folk seg anonymt? Hvorfor er de hissige? Kan det ha noe med frykt å gjøre?

Problemene eksisterer ikke for Rana. Slik dommen i Helsingør heller ikke eksisterer for norske medier.

Men de vil gjerne kopiere den. De har Lars Gule’r og Thomas Hylland Eriksen’er som lenge har ivret for en slik juridisk løsning.

Vidd

Det vi står igjen med er vidd. Det lune danske vidd. Mot norsk humørløshet.

niels.lillelund

Foto: Niels Lillelund er vinanmelder i Jyllands-Posten og profesjonell vinkjenner. I tillegg har han ervervet seg mye annen kunnskap. Han skriver i en essayistisk tradisjon som det fremdeles finnes en god representanter for i Danmark.

Niels Lillelund har kunnskapene og bruker dem ikke til å briljere, men til å stille leseren noen spørsmål underveis. Hvis man skal straffeforfølge mannen i Helsingør, kan det være man får mye å gjøre. Skal det bli forbudt å sitere fra historiske tekster?

Siden Nielsen ble dømt for å sammenligne islamisme og nazisme:

 det er heller ikke mig, der har udgivet Albert Speers erindringer, hvori han fortæller, hvordan Hitler beklagede, at islam ikke havde erobret Tyskland, som passede bedre med nazismen; »Det har været vores uheld at have den forkerte religion. Hvorfor skulle det lige være kristendommen med al dens forsagthed og slattenhed?«
Hitler var islam-fan. Han beundrede »denne kult, som forherliger heltemodet, og som kun åbner døren til den syvende himmel for den modige kriger.« (Hitlers’ Table Talk 1941-44)
Men Speer er død nu, Hitler også, og han boede ikke i Helsingør, så det var dengang, ligesom der var engang, hvor selveste Informations Forlag kunne udgive en bog med den nu forbudte titel ”Halvmåne og hagekors”, hvori forbindelsen mellem islam og nazisme ikke blot antydes, men ligefrem dokumenteres.
En af hovedpersonerne i den bog er Haj Amin al-Husseini, den muslimske leder af Palæstina under det britiske mandat i 1930’erne, som havde et tæt samarbejde med Nazityskland. Andetsteds kan han fortælle, at han kun samarbejdede med Hitler på den betingelse, at han måtte udrydde jøderne helt og aldeles i lokalområdet:
»Jeg bad Hitler om en udtrykkelig tilladelse til at løse det jødiske problem på en måde, der passer til vores nationale og folkelige ambitioner og i samsvar med de videnskabelige metoder, som Tyskland har stået for i behandlingen af dets jøder. Det svar, jeg fik, var: ”Jøderne er jeres.”«
Ingen temporær villfarelse
Det disse eksemplene forteller er at deler av vår statsmakt, i dette tilfelle rettsvesenet, ikke lenger er vestlig, den representerer ikke lenger vestlige verdier og derfor heller ikke oss, vestlige borgere. Derfor kan den gå til angrep på historien. Man må kalle det en tåpelighet. Og tro det er en villfarelse. Men det er det ikke. Dette er nedfelt i samtlige vestlige demokratier, i større eller mindre grad.
De statlige institusjonene har gått inn i rollen som forsvarere av en religion som ikke gjør forskjell på politikk og samfunn. Det kan bli «morsomt».
Hva med de uskikkelige, som ikke vil lære? 
Hitttil har man luket ut ord som «negerkonge» fra Pippi Langstrømpe eller negerbolle. Nå er det historien som står for tur. En ting er at kommentator som Aftenpostens Frank Rossavik ikke kommer til å sitere den danske forfatter Henrik Nordbrandt, som for øvrig har bodd mange år i Tyrkia. Men noen andre kan komme til å gjøre det, og hva vil skje med ham/henne?
»Det er muligvis ikke god tone at sammenligne en af de store verdensreligioner med nazismen, men ligheden mellem de to fænomener er for iøjnefaldende til, at man kan forsvare at ignorere den i den gode tones eller for den sags skyld tolerancens navn. Deres metoder til at vinde magt og de psykologiske mekanismer, der er deres drivkraft, er uhyggeligt identiske.«
Dette sto i Jyllands-Posten 21 april 1998. Vi forstår at de som overholder den gode tone ikke kommer til å sitere den slags, men hva med de uskikkelige? Skal de straffes? Det er det man legger opp til.
Karikaturstriden blir bare for en forpostfekting å regne. Nå er det hele historien som må renses.