Nei. Jeg innrømmer det. Overskriften er ikke sann. Men den er halvveis sann, og den burde være hundre prosent sann. Siden erkebiskopen nå formaner svenskene til å motstå den kristne nasjonalismen, må det vel være på tide at Svenska kyrkan endrer navn – så den ikke oppfattes som for svensk…?

Erkebiskop Martin Modéus går, i en lang debattartikkel publisert i Dagens Nyheter, til hardt angrep på det han kaller «kristen nasjonalisme», et fenomen han beskriver som «bekymringsfullt» og som han mener må motarbeides.

Man kan spørre seg hvorfor? Hvordan kan erkebiskopen av en av nasjonens mest tradisjonelle institusjoner – folkekirken, Svenska kyrkan (!) – gå til frontalangrep på nasjonalisme? Det viser seg imidlertid ganske snart at erkebiskopen har misforstått hele konseptet.

«Den første grunnen til vanskelighetene med å forene kristen tro og nasjonalisme ser vi i Jesu egen måte å møte menneskene rundt seg på. […] Han forkynte frimodig og hjalp alle som kom til ham – på tvers av menneskelige grenser», skriver erkebiskopen.

En slik medmenneskelig adferd løftes altså frem som det motsatte av nasjonalisme.

I tillegg til dette mener biskop Modéus at det kan være «konfrontativt eller problematisk» hvis man oppfatter seg selv som «svensk» ​​i stedet for som «menneske», og at nasjonalismen er «en form for klantankegang, der likt søker likt i hard eller myk konfrontasjon med omgivelsene».

Som et eksempel på dette nevner erkebiskopen (*trommevirvel*) Trump og MAGA-bevegelsen. Uventet, eller hva?

Men mener erkebiskopen virkelig at en kristen person ikke kan være nasjonalist og samtidig møte medmennesker av en annen opprinnelse eller tro på en respektfull og kjærlig måte?

Svaret er et rungende «nja».

Tilsynelatende kan man være kristen og nasjonalist. Men det finnes en hake:

«Imidlertid trenger enhver kristen å stå foran Jesus og be om hjelp til å se sine menneskelige og ideologiske valg i lys av hvem han er. Og da ser vi at visse tankefigurer møter tydelig motstand.»

Sannsynligheten er stor for at alle som har hatt med kirkerepresentanter å gjøre, vil nikke gjenkjennende til den formuleringen, for det handler om en posisjonering som er en velkjent kilde til konflikt i svenske kirkelige forsamlinger. Vi snakker selvfølgelig om holdningen «Jeg har rett og du tar feil, men be, og Gud kan (kanskje) gi deg den samme innsikten som jeg allerede har».

Ifølge erkebiskopen er det ikke mulig å være nasjonalist og samtidig kristen på riktig måte. Men for de som «står foran Jesus» og «ber om hjelp til å se sine valg», vil sannheten bli åpenbart og vise at nasjonalismens «tankefigur» er feil.

At noen hevder å være kristen og samtidig nasjonalist, er dermed et sikkert tegn for omverdenen på at personen ikke har sett lyset.

Folk tror kanskje de er kristne – men det er de egentlig ikke. Ikke som de Gode Snille. De som tenker rett.

Uppenbarad Värdegrund er det svensk-kirkelige motstykket til pinsemenighetenes åndsdåp.

Erkebiskopens resonnement minner meg spontant om samtalen min med imamen Mahmoud Khalfi (Det muslimske brorskapets høyest rangerte embetsmann i Sverige og en hyppig samarbeidspartner med erkebiskop emerita Antje Jackelén). Imamen informerte meg om at jeg absolutt var fri til å velge å være kristen – men at jeg da også valgte å ende opp i helvete…

Likevel er det noe merkelig med biskop Modéus resonnement.

Erkebiskopen hevder å være «dypt forankret i kjærligheten til Sverige».

Eller med andre ord: Erkebiskopen er selv nasjonalist.

Det tjener ham til ære. Og jeg innrømmer: Jeg er også nasjonalist. Jeg elsker landet der jeg ble født og oppvokst på en helt unik måte. Uansett hvor jeg går på denne jorden, vil jeg bære med meg naturen, språket og tradisjonene fra barndommen min som ligger mitt hjerte nærmest.

«Jag längtar marken, jag längtar stenarna där barn jag lekt», som Verner von Heidenstam sa det.

Innerst inne vil jeg alltid elske mitt fedreland mest, på akkurat samme måte som praktisk talt alle nordmenn, finner, dansker, briter, polakker, ukrainere, iranere, irakere, franskmenn, tyrkere, syrere, afghanere, spanjoler, portugisere, egyptere, palestinere, tyskere, amerikanere, australiere, estere, islendinger, [fyll inn det blanke feltet] og alle andre jeg noen gang har møtt.

Vi er alle nasjonalister.

Derfor oppstår spørsmålet om det bare er svensk, kristen nasjonalisme som er stygg og gal, eller om den også gjelder kristne fra andre nasjoner? Kanskje burde informasjonsavdelingen sende ut direktiver til forsamlingene om hvordan de skal behandle de mange kristne fra andre land som deltar på gudstjenester og forsamlingsaktiviteter? Har de lov til å være kristne nasjonalister?

Antagelig er det nettopp nasjonalismen til kristne svensker som erkebiskopen mener bør møtes med motstand. Kristne ukrainere, palestinere og syrere har mest sannsynlig fortsatt lov til å uttrykke kjærlighet til nasjonen sin.

Det er nettopp her det blir enda mer komplisert. For erkebiskopen skriver også at teologien «er imot all slags klantenkning». Eller med andre ord, å dele folk inn i «oss» og «dem». Her deler jeg erkebiskopens mening hundre prosent: Vi er skapt som én menneskehet. Likevel er det nettopp den klanmentaliteten han uttrykker i teksten sin, når han gjentatte ganger deler sauene sine inn i forskjellige flokker: Det finnes de som elsker landet sitt på erkebiskopens måte – og så finnes det andre.

Her har vi faktisk gått hele runden og kan, noe overraskende, slå fast at erkebiskopen selv ser ut til å være like kategoriserende som den mest gjenstridige nasjonalisten: Han deler kristne inn i oss og dem, rett og galt, gode kristne og dårlige kristne. Hvorfor?

Og hvordan i all verden kan en kirke som skal «gjøre motstand mot nasjonalismen», fortsette å kalle seg Svenska kyrkan? Er ikke det et uttrykk for foreldet nasjonalisme i motsetning til åpen globalisme? Ville det ikke vært mer ærlig (og bedre, å dømme etter erkebiskopens resonnement) å endre navn til noe mindre eksklusivt og mer rettferdig?

Så mange spørsmål – så få svar.

Men så skjønte jeg det!

Det er jo valgår i år, og velgerne må nå marineres i budskapet om at nasjonalisme er ondt og at et godt menneske tar avstand fra nasjonalisme – og derfor stemmer riktig (rødt).

Den nasjonale folkekirkens avstand fra nasjonalisme kom åtte måneder før valget.

Det kommer mer.