Bjørgulv Braanen forsøker i sin seneste leder på en krevende spagat.

På den ene siden tvinges han av realitetene til å innrømme at asylsystemet er i krise og at ukontrollert migrasjon truer velferdsstaten. På den andre siden bruker han store deler av teksten på å moralisere over dem som faktisk tar konsekvensen av disse realitetene.

Det er en øvelse i intellektuell dobbeltmoral som fortjener et tydelig motsvar.

Braanen peker bekymret på en undersøkelse fra Danmark, der en betydelig andel av befolkningen ønsker drastiske tiltak som deportasjon og forbud mot islam. Han kaller dette «mørke understrømmer» og drar raskt det slitte kortet om 1930-tallet. Det er en historieløs og farlig sammenligning. Når vanlige borgere i Skandinavia reagerer med avmakt, er det ikke fordi de plutselig har blitt fascister. Det er fordi de har levd med konsekvensene av den politikken Braanen og hans meningsfeller har forsvart i tiår.

Det Braanen kaller «følelsen av at det ikke er kontroll», er ikke en følelse. Det er fakta. Vi ser det i kriminalstatistikken, der innvandrere fra visse landgrupper er massivt overrepresentert når det gjelder voldskriminalitet. Vi ser det i sysselsettingstallene, hvor gapet mellom majoritetsbefolkningen og enkelte innvandrergrupper truer bærekraften i den norske velferdsmodellen. Når dansker – og stadig flere nordmenn – svarer radikalt på meningsmålinger, er det en rasjonell respons på en villet politikk som har feilet.

Det mest provoserende er Braanens forsøk på å glatte over problemene med frasen «det er også mye som går bra». Dette er den klassiske soveputen. Selvfølgelig er det mye som går bra, men man bygger ikke politikk på unntakene som bekrefter regelen; man må bygge den på de systemiske utfordringene. Å hevde at vi må «bryte narrativet» om at integreringen feiler, er å be folk om å se bort fra det de opplever i sin egen hverdag, i klasserommet og i bybildet.

Braanen advarer mot stigmatisering for å unngå 1930-tallets mørke. Men hvem er det som i dag står for den økende antisemittismen i Europa? Rapporter fra både Frankrike, Tyskland og Sverige peker tydelig på at jødehatet nå i stor grad importeres gjennom den migrasjonen Braanen advarer mot å kritisere for hardt.

Det er et paradoks at venstresiden, i sin iver etter å være tolerante, ender opp med å tolerere det intolerante.

Vi trenger ikke mer «interesse og empati» for et system som har spilt fallitt, slik Braanen etterlyser. Vi trenger realisme. Å ønske en streng kontroll og stille krav til tilpasning er ikke hat. Det er den eneste måten å bevare det tillitssamfunnet Braanen påstår at han er så redd for å miste.

Når Braanen trekker frem 30-tallet, bør han kanskje heller se seg i speilet. Historien lærer oss at polarisering oppstår når eliten nekter å lytte til befolkningens legitime bekymringer før det er for sent.

Braanens tekst er ikke en løsning på polariseringen, den er en del av årsaken.