Politiet etterlyser nå 89 barn internasjonalt. Mens mediene jubler over Kripos sitt nye dataverktøy, unnlater de å nevne den ubehagelige sannheten.

Dette er i stor grad en historie om mislykket integrering og kulturkollisjoner.

Bak den nøkterne meldingen fra NTB om at politiet har fått et nytt verktøy for å hindre barnebortføring, skjuler det seg en statistisk virkelighet som sjelden når overskriftene. Per 1. desember er 89 mindreårige etterlyst internasjonalt fra Norge.

Fellesnevneren for svært mange av disse sakene er ikke bare at disse barna er savnet, men at de er tatt ut av landet som følge av konflikter mellom foreldre og det norske barnevernet.

Elefanten i rommet

Norske medier rapporterer pliktskyldig om norske barn som forsvinner. Begrepet tåkelegger realitetene. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Bufdir viser år etter år at barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert i barnevernssaker.

Ved utgangen av 2024 mottok 35 av 1000 barn som selv har innvandret, tiltak fra barnevernet, mot 19 av 1000 barn uten innvandrerbakgrunn. Når politiet nå ettersøker 89 barn over landegrensene, er det naivt å tro at dette er en representativ del av befolkningen som er på ferie.

Erfaringstall viser at barnebortføringer ut av Norge nesten utelukkende skjer til land hvor én eller begge foreldrene har opprinnelse, familie eller sterk tilknytning. Det dreier seg om foreldre som hverken forstår eller aksepterer det norske samfunnets mandat til å gripe inn i familien, og som flykter til opprinnelseslandet for å unnslippe norsk lov.

Mediene tier om mønsteret

VG skriver at minst 72 av barna har forsvunnet de siste tre årene i tilfeller der barnevernet har overtatt omsorgen. Dette er barn staten har tatt ansvar for, men som likevel forsvinner rett foran nesen på myndighetene.

Når mediene unnlater å problematisere barnas og foreldrenes bakgrunn, reduseres en kompleks integreringsutfordring til en enkel kriminalsak. Det skrives om verktøy og varsling, men hverken politikere eller journalister tør å gå inn i kjernen av problemet.

Hvorfor har vi en så dyp tillitskrise mellom norske myndigheter og enkelte innvandrermiljøer at foreldre ser seg nødt til å kidnappe sine egne barn og flykte fra landet?

Så lenge etnisitet og opprinnelse forblir et tabu i dekningen av disse sakene, vil de 89 barna forbli nettopp det – tall i et register, savnet i et system som hverken klarte å beskytte dem eller tør å snakke sant om hvorfor de ble borte.