Christian Tafdrups mesterlige skrekkfilm «Speak no Evil» fra 2022 er en perle i dansk filmhistorie. En ekte ny klassiker.

Jeg fikk nylig muligheten til å se filmen igjen, og det bekreftet min oppfatning om at den kanskje er den mest nådeløse kritiske skildringen av det man kan kalle det humanistiske eller progressive mennesket i dansk film til dags dato. OK, det er ikke så mange konkurrenter, men likevel…

Hvorfor er filmen så bra? La oss se nærmere på den. Og hvis du ikke har sett den, bør du gjøre det – og unngå å lese videre hvis du ikke vil ha noen spoilere om handlingen.

I filmens siste scene blir de danske foreldrene, Bjørn og Louise, steinet til døde. Kort tid før har deres barn blitt kidnappet av det nederlandske paret, Patrick og Karin, som til slutt dreper dem.

Det er en scene som sjokkerer, ikke bare på grunn av volden, men også fordi den vender om evangeliet: «Den som er uten synd, skal kaste den første steinen.»

For hva om, i henhold til filmens logikk, det nederlandske paret faktisk har rett til å dømme? Hva om de virkelige monstrene i «Speak no Evil» ikke er de sadistiske morderne, men de siviliserte danske foreldrene som svikter seg selv og barnet sitt?

Det egentlige forræderiet

Filmens geniale provokasjon ligger ikke i portrettet av ondskapen. Sadistiske psykopater er velkjent territorium.

Den ligger derimot i avsløringen av en annen form for umenneskelighet: en svikt maskert som anstendighet. Nederlenderne er ærlige i sin ondskap. De skjuler ikke hva de er. De lover ingen beskyttelse, ingen kjærlighet, ingen omsorg.

Men danske foreldre lover nettopp dette. Og bryter løftet.

Gjennom hele filmen ser vi øyeblikk hvor de kunne ha handlet. Når de oppdager at gutten Abel ikke har tunge og derfor ikke kan snakke om det onde. Når det nederlandske vertsparet stadig overskrider grensene deres. Når datteren deres Agnes gråter og ber om å få komme hjem.

I hvert eneste øyeblikk velger de anstendighet. De tier med sitt ubehag. De smiler og blir værende. De vil ikke «ødelegge stemningen».

Det er et forræderi mot det mest fundamentale ansvaret: ansvaret for dem som står deg nærmest, dem du skal beskytte, til syvende og sist ditt eget barn.

Det ondeste ordet: Nei

Hvorfor kunne de ikke bare si nei?

Fordi «nei» er blitt det ondeste ordet i den progressive middelklassekulturen som filmen spidder. Å sette grenser er blitt synonymt med intoleranse. Å avvise andre er blitt diskriminering. Å stole på sin intuisjon om risikoer og farer er blitt fordomsfullhet.

Filmens avgjørende scener viser det.

Det nederlandske vertsparet overtreder alle sosiale konvensjoner. Og hver gang velger Bjørn og Louise å tie av frykt for å fremstå som småborgerlige, snerpete og intolerante. Spesielt Bjørn virker ubevisst tiltrukket av overtredelser. Først i etterkant reagerer Louise, men uten å følge opp ordene sine med handling.

Å unnlate å dømme krever ikke noen høyt besunget toleranse. Det krever bare manglende ryggrad. Ekte dømmekraft krever mot og vilje til konflikt. Men det danske paret er blitt oppdratt til å tro at all grensesetting er av det onde, at all mistanke er synd.

Toleransen deres er intellektuell lettsindighet. De er sosialisert inn i en humanistisk kultur, og det koster dem deres barn og deres egne liv. De har unnlatt å handle mot det onde, og steines for sin synd.

Når vreden forsvinner

Det mest urovekkende ved Bjørn og Louise er ikke frykten deres. Det er mangelen på vrede.

Selv når de konfronteres med det åpenlyse – den stumme gutten, de stadige krenkelsene, Patricks umiskjennelige sadisme – klarer de ikke å mobilisere vrede. I stedet søker de å forstå, å forklare, å unnskylde vertenes adferd. Derfor resignerer de.

Ondskap eksisterer ikke, den kan ikke eksistere og absolutt ikke utpekes og nevnes. På denne måten får filmens tittel en dobbel betydning.

Aristoteles lærte at rettferdig harme på det rette tidspunkt og i den rette grad ikke er synd. Det er dyd. Mangelen på harme over det onde er ikke humanisme. Det er svakhet.

For sent oppdager Bjørn og Louise at de er gått i en felle. Men selv da er de lammet. Den tamme danske mannen, Bjørn, kunne overtatt bilen når Patrick går ut for å tisse i grøfta. Men han gjør ingenting.

«Hvorfor gjør du dette mot oss?» spør Bjørn til slutt. «Fordi vi kan», svarer Patrick.

Den europeiske svikten

Det danske paret er produkter av en kultur hvor all motstand er blitt mistenkeliggjort.

Vi lærer å «trappe ned konflikter». Å «forstå» fremfor å fordømme. Det er budskapet i «det nye barnesynet» som terapeuter hele tiden snakker om. Konflikter skal «bearbeides», ikke vinnes. Politikere tier om voldtektsstatistikken av frykt for å bli kalt rasister. Journalister undertrykker informasjon om gjerningsmennenes bakgrunn for ikke å «gi næring til høyresiden». Ledere kaller borgernes bekymringer «hatefulle» i stedet for å ta tak i problemene.

Resultatet er mennesker som er forsvarsløse når ondskapen møter dem. For ondskapen responderer ikke på forståelse, men utnytter den.

Uten rettferdig harme er sivilisasjonen vergeløs.

«Speak No Evil» viser mennesker som svikter, ikke fordi de er onde, men fordi de er feige. Det er den europeiske velkomstkulturen som til slutt blir steinet. De humanistiske menneskene blir steinet av fiender de selv har sluppet inn.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.