Johan er en mann som må beskrives som en svært uheldig humanist. Hans historie er viktig her, 80 år etter krigens slutt og i lys av at danske jøder forfølges på grunn av sin etnisitet. På en måte handler denne teksten også om danskhet.

Han ble født på Amager i København i 1921, som sønn av en svensk innvandrerfar og en dansk mor, og fikk derfor navnet Johan. Etter at de hadde fått seks barn, forlot innvandreren sin danske kone. Kona slet videre og holdt hjemmet gående til hun døde da Johan var ti år gammel. De hørte aldri fra faren igjen, og Johan møtte ham aldri siden. Gutten og søsteren hans havnet på Nærumgaard barnehjem. Bygningen, en herregård, var blitt donert til Københavns kommune av en minoritetsfamilie, den jødiske familien Adler. Der lekte Johan med et annet barnehjemsbarn, Ritt Bjerregaards far Edmund, gikk på kommuneskolen og hadde gjester med hjem på fødselsdagen sin. Johan var glad for å bo på Nærumgaard. Han fikk en spesielt nær venn, en eldre foreldreløs barnehjemspike ved navn Erna, som han hadde et livslangt vennskap med. Erna hadde enkeltrom, for hun utdannet seg til lærer, og Johan ble betrodd en nøkkel, sånn at han kunne nyte roen og lese litt når hun var ute.

En kjent orkesterdirigent besøkte barnehjemmet og øvde musikk med barna som var interessert. Dirigenten oppdaget at Johan hadde talent, og anbefalte Nærumgaard å skaffe ham legater. I starten bodde han på Nærumgaard og fikk privatundervisning av noen av konservatoriets lærere, og senere fikk han en halv friplass ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Senere flyttet han til København og leide «et halvt værelse», i den forstand at etter at vertsfamilien hadde spist middag, var rommet med ottomanen hans alene, men det måtte være ryddig til fellesfrokosten neste morgen. Alle eiendelene hans fikk plass i kisten han hadde snekret under ekstraundervisningen på den kommunale skolen.

Etter å ha fullført utdannelsen som solofiolinist ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium, ble han straks innkalt som vernepliktig. Militærtjenesten var lang på den tiden, men ble avbrutt av den tyske okkupasjonen av Danmark. De vernepliktige skulle jo ikke lære å skyte på okkupasjonsmakten! De unge mennene ble sendt hjem, men klarte å holde et møte hos en venn, hvis far inviterte de unge mennene på gilde. Soldatkameratene drøftet hvordan man skulle forholde seg. Oddsene var imot Johan, for det var mørklegging og portforbud om kvelden, og ingen går jo på konsert om formiddagen. Mange andre utøvende kunstnere hadde samme problem. Verten ved avskjedsgildet var en motorvognsinspektør, som fortalte at politiet søkte etter flere ansatte. Så den nysgjerrige og vitebegjærlige unge Johan søkte seg inn i politiet. Og ble glad for de varierte oppgavene!

Erna hadde flyttet til Ribe og giftet seg med en politisjef, så den unge betjent Johan søkte seg til Ribe-politiet, hvor han ble ansatt. Fiolinen ble jevnlig tatt frem og mosjonert på pensjonatet hvor han bodde. Så kom den 19. september 1944. Politiet i København ble tatt til fange av tyskerne ved en falsk flyalarm ved vaktskiftet. Politimesteren i Ribe gav straks alle sine folk ubetinget fri. Johan kledde seg i sivil og tok toget for å dra til sin søster og sine nå gifte brødre på Amager. Tyskerne hadde startet en klappjakt på alle politifolk.

Ups! Han ble tatt av tyskerne og sendt videre til konsentrasjonsleirene Neuengamme og Buchenwald. På vei til konsentrasjonsleiren, stuet sammen i kvegvogner, spyttet tyske husmødre etter ham og de andre fangene når toget stoppet ved jernbaneoverganger i småbyene. I Tyskland opplevde han mange ubehagelige, umenneskelige forhold. Og det var på mange måter ufattelig for ham at dette kulturfolket, som hadde fostret de klassiske kunstnerne han kjente så godt, kunne oppføre seg så nedlatende og barbarisk overfor jøder, homofile og andre. De spyttende husmødrene var på en måte verre enn kapoene som styrte de nederste sjiktene i konsentrasjonsleirene.

Mens han hadde vært slavearbeider i Tyskland, blant annet på en flyfabrikk, hadde det kommet hundretusener av sivile tyske flyktninger til Danmark. Noen av dem ble internert i Oksbøl-leiren.

Johan kom selv hjem med de hvite bussene, og var så syk at han ikke husket hjemreisen. Sverige tok imot det hjemsendte danskene med helsesjekk, mat, klær og ordentlig husly. Etter å ha kommet til hektene, kalte plikten. Sønderjylland forordnet ham som politimann i Oksbøl-leiren. Her ble Johan i 1945 en del av vakten mellom den indre leiren og det ytre gjerdet. Tyskerne fikk her både mat og legehjelp. En del av den unge betjentens oppgave var å se til at det ikke ble begått hevn og overgrep mot flyktningene fra dansk side. Det politimessige arbeidet utførte han redelig og med respekt for de hardt prøvede flyktningene.

Rundt 1947 møtte Johan en ung kvinne i Ribe. Hun var også av blandet avstamning, da moren hennes hadde kommet til Danmark som migrant fra Tyskland i mellomkrigstiden. Johans senere forlovede hadde derfor både tysk fornavn og tysk mellomnavn. I 1948 giftet de seg litt raskere enn de hadde ønsket, da han som betjent fikk ordre om å reise til København for å passe på den amerikanske ambassaden og patruljere på Amalienborg. Det siste brante av og til dronning Margrethes far med ned på slottsplassen for å gå en tur. Han fikk nemlig ikke røyke oppe gemakkene til kronprinsesse Ingrid. Begge var interessert i musikk og hadde i det minste det å snakke om.

Innen de forlot det minneverdige Sønderjylland og Slesvig – hvor bruden hadde vært i Kiel under den engelske bombingenm og en gang hadde hørt Hitler tale på en av sine nesten årlige ferier med familien i Nord-Tyskland – skulle de nygifte rundt og presentere brudgommen og si farvel. Så det unge paret dro på familiebesøk til Tyskland, hvor endel av mennene i familien hadde vært tyske soldater. Den tyske familien viste stor ærefrykt for Johans velvilje overfor å besøke landet deres, og for overhodet å ville møte dem. Han besøkte senere Tyskland flere ganger – og talte gjerne språket – og dette imponerte til stadighet svigermorens familie.

Når Johan, som foreldreløs og overlevende fra en konsentrasjonsleir, har klart seg så enestående i livet, skyldes det helt klart hans humanistiske livsinnstilling. I hans øyne er hvert individ en person som skal respekteres for sine egne verdier og valg. For ham er et menneske ikke et anonymt symbol på en stamme, en klan eller en etnisk gruppe, hvor det er like bra å hevne seg på én person som en annen for forfedrenes synder.

En gang i 2026 vil fiolinen hans flytte til Nørrebro, til Henri Goldschmidts Musikakademi, grunnlagt i 2011, hvor barn fra «utallige kulturer og med vidt forskjellig tro» spiller sammen. Musikkundervisning og utlån av instrumenter er gratis. Akademiet legger vekt på samspill, å respektere hverandre og å lytte.