Kultur

Aksel (Max Reuther) går fra utagerende festing til å bruke kreftene på kommunistisk motstandsarbeid. Stillfoto fra filmen De Forbandede År av Anders Refn. Foto: Henrik Petit

Filmer om krigen er som oftest dreid om helter eller mennesker som befinner seg i ekstreme situasjoner. Men de fleste levde jo som vanlig i den grad det lot seg gjøre. Danmark var i likhet med Norge okkupert under store deler av andre verdenskrig, og livet måtte jo gå videre — måtte det ikke det?

Storslått familiedrama som starter 9. april 1940. Okkupasjonen i Danmark tok og gav muligheter, og de moralske problemene hagler over overklassefamilien Skov.

De forbandede år
Regi: Anders Refn
Danmark 2020
2 t 32 min

Okkupasjonen av Danmark var ikke viktig for Tyskland, men de trengte flybaser til angrepet på Norge. Tyskland ville også sikre tilgangen på danske landbruksprodukter, men Danmark var allerede avhengig av å selge disse til Tyskland. Det fantes en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Danmark, og danskene trodde, med rette, at de ikke ville bli involvert. Det var enkelte trefninger 9. april, men Tysklands angrepsstyrke på 40.000 mann var Danmarks 14.500 totalt overlegne. Så Danmark gav opp motstanden raskt, og fikk fortsette med uvanlig stor frihet til okkupert land å være. Folketinget fikk fortsette sitt lovgivningsarbeid, samlingsregjeringen ble sittende, Danmarks konge ble i landet, og danskene fikk i det meste administrere seg selv.

Refn skildrer overklassefamilien Skov. 9. april forberedes det sølvbryllup mellom Karl og Eva. Tyske fly dundrer plutselig over haven, og det blir sluppet ut flyveblader. Denne nye situasjonen endrer og aksentuerer bånd og motsetninger innad i familien og deres nærmeste. Michael, den eldste sønnen, er offiser, og finner det ubekvemt å måtte hilse på tyske offiserer, men blir sjarmert av den meget kultiverte ubåtkaptein Willi som han tar med hjem. Mor Eva og en annen kvinne i familien er sjokkert over slik omgang med tyskere. Bedre blir det ikke da Willi kurtiserer familiens datter Helene og hun faller pladask — endelig er det noen som ser henne. Familiens nest eldste sønn, Aksel, er mest opptatt av festing og jazz, men får fort realisert sin avsky for tyskere, godt hjulpet av sin venn Svend, som er kommunist.

Helene (Sara Viktoria Bjerregaard Christensen) og Willi Lismal (Roman Schomburg) i Trondheim. Stillfoto fra filmen De Forbandede År av Anders Refn. Foto: Henrik Petit

Familien oppsøkes plutselig av to jøder som har rømt fra Tyskland. De ber om hjelp til å komme til Sverige, men mangler papirer. Ikke noe problem, sier fabrikkeier Skov: «Politisjefen er en venn av meg». Men de to jødene blir hentet. Skovs telefonering med sin venn hjelper ikke. Og litt senere får vi vite at jødene er sendt til «mønsterleir». Rykter og prat er plutselig blitt harde realiteter.

Skovs fabrikk lager elektronikk, og får økonomiske problemer etter hvert. Men han har ikke tenkt å samarbeide med tyskerne. Han må si opp folk, og passer på å velge dem uten forsørgerbyrde. Eva Skov støtter sin mann fullt ut, hun finner samarbeid med tyskerne uhyrlig. Det viser seg dog at fabrikken sliter veldig. Eva sier: «Ja, men så selger vi huset, vi trenger jo ikke så stor plass». Karl svarer: «Huset er belånt til over pipen».

Det er lett å være standhaftig når man ikke har ansvar. Men nå setter spriket for alvor inn: Michael er antikommunist og melder seg til Det danske Frikorps. Karl snakker senere om at sønnen må forberede seg på å ta over fabrikken, men Michael forteller om massakre han har deltatt i på Østfronten. Senere blir han alvorlig skadet. Aksel blir involvert i en kommunistisk sabotasjegruppe. Helene drar i hemmelighet til Trondheim og gifter seg med Willi.

Filmen blir litt hengende i løse luften. Handlingen slutter ved starten av 1943. En tekstplakat forteller at idet krigslykken snur, tar motstandsarbeidet seg opp. Årsaken til denne brå slutt er at dette opprinnelig var tenkt som to filmer, men det lot seg først bare finansiere én. Nå er imidlertid finansieringen for neste film klar, og en fortsettelse kommer sannsynligvis neste år.

Refn er mest kjent som klipper. Han har jobbet på filmer som Breaking the Waves, Antichrist og Max Manus. Han er far til Nicolas Winding Refn (Pusher, Valhalla Rising og Drive). Men han har laget film selv også, ikke minst den utmerkede Sort Høst fra 1993. I likhet med De forbandede år hadde den stort persongalleri og eksponering av mange moralske konflikter. En del anmeldere har innvendt overfor herværende film at det blir for konstruert med alle disse forskjellige meninger og handlinger i én og samme familie. Det kan så være, men dette er ikke en dokumentarfilm, det er et drama. Skuespillet er av første klasse, likeledes instruksjonen: Det er ikke enkelt å få samtale på kryss og tvers mellom mange personer til å virke troverdig.

Mindre krig i krigsfilmene er en god ting. La oss se nærmere på hva alle de andre gjorde.

Sophie