Den globale kampanjen mot kvinnelig kjønns­lemlestelse er skadelig, stigmatiserer innvandrere og tar ikke hensyn til kulturell kompleksitet, heter det i en artikkel som den 14. desember ble offentliggjort i Journal of Medical Ethics, en del av British Medical Journal Group.

Tilnærmingsmåten til saken bør derfor revurderes, konkluderer de hele 25 artikkel­forfatterne, de aller fleste av dem kvinner, fra USA, Canada, Storbritannia, Spania, Sveits, Belgia, Sverige, Australia, Singapore og Sierra Leone.

Kvinnelig kjønnslemlestelse (av og til kalt omskjæring), ofte forkortet FGM etter det engelske uttrykket Female Genital Mutilation, praktiseres mest i Afrika og hyppig i land som Somalia, Guinea, Sierra Leone og andre – og innebærer fjerning av kjønnsdeler som klitoris og kjønnslepper med barberblad, gjennomført privat og uten bedøvelse.

Fenomenet er universelt fordømt i Vesten, men det er altså ikke hensiktsmessig, om man skal tro de 25 akademikerne. I sammendraget til artikkelen deres, der ordet «kjønnslemlestelse» er satt i anførselstegn, står det blant annet:

Vi hevder at en allestedsnærværende «standardfortelling» tilslører mangfoldet av praksiser, betydninger og erfaringer blant de berørte. Denne diskursen, drevet av et sterkt rasialisert og etnosentrisk rammeverk, har ført til utilsiktede, men alvorlige konsekvenser: svekket tillit til helsevesenet, taushet blant avvikende eller nyanserte stemmer i samfunnet, raseprofilering og uforholdsmessig juridisk overvåking av innvandrerfamilier.

FGM kan sammenlignes med kirurgi på kjønnsorganer som utføres i Vesten, tilføyes det. The Times skriver:

Artikkelen trekker en parallell mellom kjønnslemlestelse i Afrika og en trend for kosmetiske kjønnsoperasjoner i Storbritannia og USA, hvor kvinner gjennomgår kirurgi for å skape en «designervagina».

Noen av forfatteree tilhører institusjoner man tradisjonelt har tenkt på som fremragende:

Artikkelen ble publisert i BMJs Journal of Medical Ethics, og blant de 25 medforfatterne er akademikere ved University of Cambridge, University of Bristol og Brighton and Sussex Medical School.

Konsekvensene av lemlestelsen som de i praksis forsvarer, er ikke bare redusert følsomhet nedentil:

Det kan forårsake alvorlige smerter, skader og langvarige helseproblemer, og organisasjoner som FN støtter forbud mot dette og anerkjenner det som et brudd på kvinners og jenters menneskerettigheter.

Men det er lovverket i Vesten artikkelforfatterne fremhever som et problem:

De skriver: «Lover mot kjønnslemlestelse i vestlige land har ført til marginalisering av innvandrersamfunn, forsterket ekskluderende praksis og har bidratt til sosial stigmatisering. Selv om lovene er ment å beskytte, kan de fungere som et verktøy for ekskludering og forsterke kløften mellom disse samfunnene og samfunnet for øvrig.»

På politisk hold reagerer man negativt på akademikernes fremstilling:

Claire Coutinho, skyggeminister for likestilling, sa: «Dette er en avskyelig handling, og vi bør kalle det for hva det er: lemlestelse.

«Det er helt utrolig at medlemmer av den medisinske profesjonen ønsker å glatte over den harde virkeligheten som unge jenter som gjennomgår denne forferdelige praksisen står overfor, i «mangfoldets» navn.

Også en akademikerkollega er kritisk:

Dr. Alice Evans, førsteamanuensis ved King’s College London med spesialisering i kjønn og internasjonal utvikling, sier at essayet var et eksempel på «akademia som graver sin egen grav».

Ifølge Evans underslår artikkelforfatterne at praksisen er et instrument for patriarkalsk kontroll, skriver The Times.