Renholdsbransjen smykker seg med tittelen «integreringsmaskin». I virkeligheten tilbys innvandrere jobber nordmenn ikke vil ha, preget av ekstremt tidspress, deltidsstillinger og lønn det knapt går an å leve av.

Det er den knusende dommen fra NTNU-forsker Amalie Vågen Ystebø. Hun har gått bransjen etter i sømmene og intervjuet både ledere og tillitsvalgte i ni ulike renholdsbedrifter, skriver FriFagbevegelse.

Konklusjonen er klar: Ordet «integrering» brukes som et honnørord for å pynte på en bransje som i realiteten fungerer som en oppbevaringsplass for billig, utenlandsk arbeidskraft.

Løper maraton for minstelønn

Mens bransjen selv liker å fremstille seg som en viktig samfunnsaktør som gir folk en sjanse, viser studien en annen hverdag for de ansatte.

– Da jeg begynte å vaske i -94, gikk jeg og vasket. I dag springer de jo maraton for å rekke det samme, forteller en tillitsvalgt i studien.

Årsaken er brutale anbudsprosesser. Siden lønningene er allmenngjorte og utstyret koster det samme for alle, er det kun én ting bedriftene kan konkurrere på: tiden renholderen bruker.

– Anbudene blir lavere og lavere, mens alt annet blir dyrere. Det henger ikke på greip, sier en fortvilet tillitsvalgt.

Nordmenn styrer unna

Tallene taler sitt tydelige språk. Hele 87 prosent av renholderne i private bedrifter er førstegenerasjons innvandrere. Nesten halvparten kommer fra land utenfor EØS.

Forsker Ystebø kaster en brannfakkel inn i debatten om «vellykket mangfold»:

– Hvis vi virkelig hadde lyktes, ville jobben vært så attraktiv at alle ønsket den – uavhengig av nasjonalitet. I dag er situasjonen mer den at innvandrere tar jobber mange nordmenn ikke ønsker å ha.

Hun advarer mot at bransjens selvskryt legitimerer et segregert arbeidsmarked der utlendinger må ta til takke med oppsplittede skift, ugunstige arbeidstider og vanskeligheter med å lære seg språket.

NHO: – Vi står støtt

Brede Edvardsen, leder i Norsk Arbeidsmandsforbund, støtter forskerens funn og mener bransjen forsøker å fremstille det som om de gjør verden en tjeneste.

– Men det er jo ikke derfor de er i bransjen, påpeker han tørt.

Ingeborg Malterud i NHO Service og Handel avviser kritikken og mener bransjens bidrag er «langt fra et honnørord uten innhold».

– Virksomhetene fungerer som arbeidslivets skole for mange nyankomne, hevder hun, og viser til at bedriftene bruker ressurser på opplæring.