Gjesteskribent

Judith Horntvedt. Foto: Privat.

Rødt-politikeren Nora Warholm sier til Utrop den 30. januar at det finnes diskriminering og rasisme mot innvandrere i arbeidslivet. Men det eneste eksempelet hun nevner – om stripsing – er fra politiets utlendingsinternat på Trandum, ikke fra en arbeidsplass. Ellers i artikkelen er det hverken statistikk eller eksempler å finne.

Både jeg og min mann jobber på arbeidsplasser med mange innvandrere, men vi opplever ikke at innvandrere diskrimineres fordi de ikke er norske. På arbeidsplassen min har jeg også opplevd at innvandrere som kommer fra samme land, velger å sette seg sammen og snakke språket fra hjemlandet sitt. Er ikke dette ekskludering av nordmenn? Er ikke det en form for rasisme? I hvert fall er det dårlig folkeskikk.

På kvinnesentra for innvandrere i Oslo, hvor kvinner skal gis mulighet for å lære om Norge, velger de også å samle seg etter hvilket land de kommer fra, og snakker språket fra hjemlandet sitt. Hvem er det da som blir ekskludert? Hvorfor oppfører disse kvinnene seg sånn? I ett tilfelle måtte senterlederen nedlegge forbud mot slik atferd. Må det være nødvendig med forbud for å få dem til å forstå at man ikke blir inkludert hvis man ekskluderer seg selv? Kvinnesentra burde være en arena hvor man blant annet møtes for å lære seg norsk.

Som innvandrer har jeg opplevd andre innvandrere som rett og rett ikke liker å omgås nordmenn, og mener de mangler respekt for seg selv. De ser ned på norske kvinner når de for eksempel går gjennom parken og ser norske jenter som soler seg i bikini. Innvandrerne kommenter at norske kvinner er luddere og ikke eier respekt. I Norge har kvinnefrigjøringen kommet langt, og vi kan selv bestemme hvordan vi vil kle oss uten å ære redd for å bli banket opp av «respektable» menn. Innvandrere kan velge å mislike det, men de må bare respektere at normene i det norske samfunnet er mer liberale enn i de gammeldagse, patriarkalske samfunnene mange av dem kommer fra.

Det er ikke slik at med en gang du blir behandlet dårlig av en (norsk) sjef eller kollega, så er det automatisk rasisme. Dårlig behandling skjer med nordmenn også. Livet kan virke tøft og/eller urettferdig en gang i blant, men det er veldig sjelden rasisme som ligger bak. Jeg har også norske venner som har opplevd å bli behandlet dårlig av innvandrere, men jeg hører ikke at de løper og roper «rasisme, rasisme». Vi må bare akseptere at vi noen ganger møter motstand i livet. Innvandrere må lære forskjell på å bli behandlet dårlig fordi de kanskje gjør en dårlig jobb (eller fordi sjefen faktisk er en dust), og det å bli diskriminert.

Warholm savner historiene som etter hennes syn må komme frem. Jeg savner innvandrere som tør å stå frem og fortelle at dårlig behandling på arbeidsplassen rammer nordmenn i samme grad som dem selv. Jeg synes det er urettferdig at nordmenn alltid skal fremstilles som slemme. De mange innvandrerne som har funnet sin plass i det norske samfunnet – og det er nok de fleste – bør stå frem og fortelle det samme som jeg har opplevd: Med positiv holdning kommer man langt og man blir møtt med den samme positiviteten fra nordmenn. Å innta offerrollen, slik AP, SV og Rødt ønsker de skal gjøre, bidrar ikke til integrering.

Hvis vi innvandrere eier respekt bør vi reflektere over våre handlinger og hvordan vi opptrer overfor nordmenn. Vi må møte nordmenn med den samme respekten vi ønsker fra dem.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!