Peter Frølich (H) på vei til et møte i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, som legger frem en sak for Stortinget i en lukket høring den 23. oktober 2025. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Det er sjelden noe godt tegn når unge menn poserer med våpen på internett, og Høyre-mannen Peter Frølich er ikke noe unntak når han på besøk i Ukraina brettes ut med gevær i VG mens han forbereder nordmenn mentalt på krig.

Frølich, som kanskje snart blir nestleder i partiet, har et stort personlig engasjement for Ukraina, hvis forsvarsvilje han beundrer, og han nærer en dyp forakt for Donald Trump – som er udødeliggjort i en selfie-video hvor han går rundt i stortingsbygningen og kaller den amerikanske presidenten «bøtte sprø».

38-åringen tilhører altså den fløyen som ikke vil at krigen i Ukraina skal avsluttes ved at landet avstår tapt territorium til Russland. Han gjør kanskje rett i å advare mot krig, for hvis det blir hans leir som får det som den vil, er det krig som venter oss.

Noen isolerte tanker hos den storkjeftede bergenseren er slett ikke uefne:

– Vi har ikke råd til å være naive. Fiendtlige land ruster opp. Vi må være forberedt:

– Vi vil stake ut en ny forsvarskurs for Norge.

Hvem kan være uenig i dette, i lys av den dypt uansvarlige forsvarspolitikken som ble ført etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning?

Fortsettelsen lyder også lovende:

Han sier at «vi må tilbake til det grunnleggende».

– Det handler om soldaten, rett og slett, sier han:

– Vi har i mange år snakket om høytflygende ting for folk flest, som langtidsplaner, kapasitet og opptrappingsplaner. Oppi alt dette, og oppi alle milliardene, har det grunnleggende druknet:

Og hva er det grunnleggende?

Kanskje det å styre landet klokt og rettferdig, sånn at det blir sterkt, godt å leve i og fullt av mennesker som er rede til å gjøre en felles innsats for det, og kanskje sågar sette livet på spill for å forsvare det? For det er vel fra en slik pool av stridsklare mennesker at soldater kan hentes?

Men, nei da: Det grunnleggende for Frølich er utstyret og treningen:

– Det er den enkelte soldat som skal stå opp om morgenen, kysse farvel til sin ektefelle, til sine barn, og gå ut døren for å forsvare Norge.

Han fortsetter:

– Vedkommende må ha det grunnleggende for å lykkes og for å komme levende tilbake til familien sin. Det er trening – og det er utstyr. Det er de to hellige forpliktelsene vi som politikere har.

Frølich overser en helligere forpliktelse, nemlig å la være å ødelegge landet, slik den politiske klassen han selv tilhører har gjort de siste 30 årene. La oss si det som det er: Problemet er ikke først og fremst at landet mangler militært forsvar, for det kan løses ved å prioritere annerledes.

Problemet er at Norge er fullstendig fucked. Vi er et amerikansk protektorat som styres fra en lovgivende forsamling i Brussel som ingen av oss har stemt på, og vi administreres av en egoistisk maktelite som har kuttet forbindelsen til vanlige nordmenn, gitt bort landets naturgitte rikdom til europeere og lagt landets territorium åpent for inntrengere som legger beslag på mye av den finansielle rikdommen, og svekker den sosiale rikdommen med det samme. Og nasjonaløkonomien nærmer seg den man ville vente å finne i en kommunist- eller fasciststat. Oljefondet er stort, men det får du ikke se noe til – særlig ikke hvis Frølich får brukt deg som kanonføde mot Russland.

Det er altså et land som i hendene på denne makteliten ikke inngir fremtidshåp, der mange av de ressurssterke nordmennene som har muligheten til det, rømmer til andre territorier (og med det også gjør livet enklere for makteliten). Og de som blir igjen, bøyer hodet og gjør så godt de kan i sin hverdag.

En britisk krigshelt sa nylig at dagens Storbritannia ikke er noe å dø for. Er Norge svært annerledes? Saken er at et slikt Norge må bygges på nytt fra grunnen av.

Peter Frølich henvender seg i stedet til et Norge som ikke finnes mer. I hans forestillingsverden forlater soldaten ektefellen og barna hjemme på vei ut i felten. Soldaten trasker altså ut av en husholdning der foreldrene er gift og har satt barn til verden.

Er det noen som vil gjette hvor mange husholdninger av denne typen som finnes i Norge? Statistisk sentralbyrå (SSB) gir svar: snaut tre hundre tusen.

Kilde: SSB.

La oss være rause og ta med samboerne – ja, aleneforeldrene med: Det er snaut seks hundre tusen husholdninger i Norge med barn. Det er flere husholdninger som består av par uten barn. Og enda flere husholdninger består kun av én person – 1,1 millioner mennesker bor alene i Norge, de utgjør altså nesten halvparten av husholdningene.

Skal tro hvorfor så mange nordmenn ikke vil ha barn? I en dyrepark ville man ha sagt at dyr som ikke får avkom, mistrives. Hva med mennesker? Skal tro om de som styrer parken deres, ikke er så snille med dem?

Vi snakker her om en ganske tung trend i fruktbarheten:

Kilde: Tabell 04232 i SSBs statistikkbank.

Og hvordan går det med de barna som rent faktisk blir født? Hvor mange av dem kommer til å trenge ungdomspsykiatri sammenlignet med 1970? Hvor mange av dem vokser opp uten mål og mening hos foreldre som ikke kan gi dem disse tingene, og kanskje uten visshet om hvilket kjønn de har?

Trendene er forresten heller ikke så gode for ekteskapene som skal frembringe de ektefellene som kysses farvel på vei ut i krigen:

Kilde: Tabell 05712 i SSBs statistikkbank.

Det inngås altså relativt få ekteskap med tanke på fødselskullenes størrelse for den relevante tidsperioden. Og i størrelsesorden halvparten av ekteskapene går i dass:

Kilde: Tabell 09660 i SSBs statistikkbank.

Noen helt andre kurver peker derimot bratt til værs:

Kilde: Tabell 05183 i SSBs statistikkbank.

Når Frølich snakker om å svikte «på det mest fundamentale», er det ikke de mest fundamentale tingene han har der tankene skulle ha sittet. Enhver som tar inn over seg informasjonen i kurvene over, ser lett at det norske folket han vil forberede på krig, har vært grovt vanskjøttet de siste tiårene.

Det burde ha utløst et folkelig opprør, men behendig nok står de viktigste offentlige kommunikasjonsmidlene til maktens tjeneste. Disse liker å kalle seg «totalforsvaret», og det er noe sant i det: De forsvarer makten mot folket, som forsøkes distrahert fra det faktum at det først og fremst angripes av sine egne maktmennesker. Best da å rette folkets aggresjon mot en ekstern fiende.

– Det dyreste og dummeste vi kan gjøre, er å være tilbakelente og naive, sier Frølich avslutningsvis til VG. Enda dummere er det å slutte å observere virkeligheten, slik Frølich gjør, eller å høre på det Frølich sier. Hvorfor skal man lytte til en som henvender seg til Norge anno 1970, og ikke til den forhutlede befolkningen han selv er med på å vanskjøtte i 2025?

Under sikkerhetskonferansen i München i februar sa USAs visepresident J.D. Vance:

Jeg har hørt mye om hva dere trenger å forsvare dere mot, og det er selvsagt viktig, men det som har virket litt mindre klart for meg, og jeg tror også for mange av innbyggerne i Europa, er hva det egentlig er dere forsvarer dere for.

Hva er den positive visjonen som ligger til grunn for denne felles sikkerhetspakten som vi alle mener er så viktig?

Svaret er at den visjonen ikke finnes. Og det er såpass pinlig at Vance fikk en smekk på fingeren for å ha sagt noe uakseptabelt.

Måtte visepresidenten overgå seg selv ved neste korsvei. Vi har en sump å tørke ut i Europa også, og Frølich sitter midt i den.