Paul Grøtvedt 
Prinsippet om «Armlengdes avstand» ble i sin tid introdusert for å holde politikerne unna kunstnerne, slik at de kunne skape i frihet. Dette med kunstens frihet var et grunnleggende prinsipp, som også ga kunstnerne rett til selv å fordele de statlige skattekroner ut fra en vurdering av søkernes kunstneriske prestasjoner. Avstanden handlet altså om faglig frihet i det å skape, og uavhengighet i vurderingen av stipendier og støtte til kolleger med høy kunstnerisk kompetanse.
Dette var en nødvendig betingelse, men ikke tilstrekkelig. Kunstnerne måtte også være hederlige. Det siste har man ikke helt kontroll over. Når man setter bukken til å passe havresekken er det fristende å fordele noen av godene til seg selv eller kunstnervenner som står i søknadskøen. Prinsippet om armlengdes avstand krympes her til en intern korrupsjon som ikke har noe med politikk å gjøre, men egeninteressen hos de kunstnere som vurderer og fordeler stipendier og støtte.
Prinsippet om armlengdes avstand og kunstens frihet synes ikke å ha betydd noe som helst i Kulturrådets tafatte holdning til den mye omtalte korrupsjonen i eget hus. At det er tillitsvalgte kunstnere som har misbrukt fordelingsordningen angår tydeligvis ikke administrasjonen. Her prøver de bare å holde seg langt unna politikken mens de samtidig lar den kunstnerstyrte fordelingen av statlige skattepenger seile i sin egen sjø.
Jeg ser nå at Kulturrådet innrømmer å ha «misforstått» sitt ansvar om å påse at fordelingen av kunstnerstøtte skjer på korrekt måte. Hittil har rådet bare avvist kritikk og hevdet at alt fungerer som det skal. Men når en kunstnerisk utvalgsleder, som også er medlem av rådet, fremmer forslag om millionstøtte til seg og sitt dansekompani, så burde varselklokkene i Kulturrådet ha fungert. I en slik situasjon er angjeldende søker inhabil og burde ikke ha søkt om støtte så lenge han var tillitsvalg i utvalg og råd.
Retningslinjene for kunstnere som blir innvalgt i faglige utvalg, eventuelt som rådsmedlem, er klinkende klare: man favoriserer ikke venner eller seg selv. Man må selvsagt ha armlengdes avstand til både venner og eget firma. Det er et prinsipp som også omfatter Kulturrådet, som administrerer statens tildelte pengesum. Her har prinsippet en dobbeltfunksjon. På den ene side skal Kulturrådet holde avstand til de politisk bevilgende myndigheter, på den annen kontrollere at de tillitsvalgte kunstnerne i utvalg og råd holder faglig avstand i vurderingen av søknader fra trengende kunstnere.
Prinsippet om armlengdes avstand bør også mer konkret implementeres i den kunstneriske vurderingsprosessen, for det er her problemene ligger. Men om det hjelper å øke armlengden når kunstnerne er langfingra, er lite sannsynlig. I så fall må man justere den kunstnerstyrte ordningen, ikke den kunstfaglige håndteringen. Man må hindre at kunstnere som søker støtte og stipend ikke samtidig kan ha tillitsverv i Kulturrådets utvalg og råd.
Akkurat dette enkle prinsippet om faglig habilitet i tillitsverv burde Kulturrådet ha skjønt umiddelbart og ikke benektet at to tillitsvalgte kunstnere i rådet bevislig har svindlet til seg millioner fra statens pengebinge. Nå har saken havnet på et politisk nivå, der både Kulturrådets administrative ledelse bør bli irettesatt og de langfingrede kunstnerne straffet og fratatt sine tillitsverv. Som en ekstra bonus bør de få krympet fingrene.
