Klimakonferansen i Brasil er over. 70.000 deltakere fra hele verden, hvorav 56.509 fra statlige og aktivistorganisasjoner, fikk ikke vedtatt en plan for utfasing av fossil energi, og innmeldte mål for CO₂-kutt var heller ikke ambisiøse nok for deltakerne. Akkurat som på tidligere COP-møter, og som Bjørn Lomborg peker på, var det forventninger basert på løfter som ikke kan holdes. Utslippene som skulle ned, fortsetter å øke. Det er en økning av såkalte fornybare energiressurser, men bruken av olje, gass og kull øker mye mer, så andelen fossil energi holder seg konstant på 87 prosent.

Verdens stater og folk bryr seg ikke om klimakonferansenes vedtak. De fleste er heldigvis opptatt av å utvikle næringslivet og leveforholdene for sine egne innbyggere. Og da trengs mer energi, og mer av den praktisk og teknisk fullstendig overlegne energikilden, den fossile.

Norge, et land som har hele 110 prosent fornybar produksjon i sitt elektriske energiforbruk (eksport medregnet), hører til blant de selvskadende landene. Regjeringen vil at vi skal være flinkest i verden. Vi som har så lite utslipp, og der betydningen av de tiltakene vi gjør, er mikroskopiske for jordas atmosfære.

Regjeringen soler seg i glansen

Nettstedet Panorama Nyheter skrev før klimatoppmøtet at regjeringen «kunne sole seg i glansen av overskrifter verden over om at den vil gi 30 milliarder til det nyopprettede fondet Tropical Forest Forever Facility (TFFF) for bevaring av regnskog». Dette samtidig med at regjeringen forbereder nedskjæring av velferdsytelser som lokalskoler i Norge og ikke har penger til nødvendig infrastruktur i vårt langstrakte land. Men ikke bare dét: Regjeringen ser på skog som noe verdifullt i Brasil og andre steder i verden, mens regjeringen Støre, i likhet med regjeringen Solberg, kjemper kraftig for å holde skogens gunstige klimapåvirkning utenom Norges klimaregnskap. Med den begrunnelsen – uttalt av Erna Solberg og støttet av Støre – at hvis Norge tar med skogen i klimaregnskapet, som EU gjør, vil det ikke svi nok for den norske befolkningen.

Storbritannia, som har vært med på slike fondsoppbygginger før, vil ikke lenger være med på denne pengebruken. Disse milliardene til all verdens tiltak nasjonalt og globalt er alle preget av at verken nytte eller kostnad er vurdert, bare fromme ønsker, tro og håp. Med slike enorme beløp fra regjeringer som den norske er det både uansvarlig og uakseptabelt for norske skattebetalere å måtte betale så mye for så lite, om noe.

Klimatoppmøtene dreier seg mindre og mindre om klima, men er utviklet til konferanser for å tigge om penger til alle slags tiltak som ikke har noe med klima å gjøre. Klimatoppmøtene er ikke vanlige statlige konferanser som vedtar statlig bindende vedtak med sanksjoner ved brudd. I år var det hele 70.000 velstående og betalte aktivister og politikere som kom fra hele verden med sine ønsker og drømmer. For å få noen penger fra regjeringer som ville dele ut sine innbyggeres skattepenger til andre lands innbyggere. Dessverre er Norges regjering blant de mest uansvarlige, samtidig med at de kutter velferd og utvikling for egen befolkning.

Olav Martin Kvalheim er styreleder i Klimarealistene og professor emeritus i kjemi ved Universitetet i Bergen.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.