Norge er et av verdens mest hundekjære land. For oss er hunden familie, turkamerat, trygghet og en naturlig del av hverdagen. Hund er kultur. Hund er livskvalitet.

Hund er Norge.

Men nå ser vi en utvikling som går i feil retning.

Store innvandrergrupper som vokser raskt i Norge, kommer fra kulturer der hund regnes som noe man ikke skal ta i, ikke ha hjemme og helst unngå helt. For mange av oss er dette totalt fremmed – men for dem er det en del av en normal oppdragelse.

Resultatet begynner å merkes:

• Barn som lærer at hunder er «skitne» – urene.
• Ungdom som unngår venner fordi familien har hund.
• Foreldre som klager på hund i skolegården.
• Nabolag der hundehold skaper konflikt.
• En voksende avstand mellom norske barn og barn fra innvandrerfamilier, noe som bidrar til ytterligere polarisering.

Når holdninger som dette forsterkes av strenge miljøer og høyrøstede organisasjoner som Islam Net, er det grunn til bekymring. Det er IKKE et marginalt fenomen – vi ser det i skolene, i barnehagene, i bomiljøene og i byrommet.

Dette handler ikke om religion. Det handler ikke om hudfarge. Det handler om KULTUR. Og om hva slags Norge vi ønsker å gi videre.

Hund er en grunnleggende del av norsk identitet. Det er ikke norske familier som skal endre seg her – det er de som kommer hit som må RESPEKTERE og tilpasse seg livet i landet vårt. Slik det alltid har vært. Vi har et ANSVAR for å beskytte det som er vårt. Norge er – og skal forbli – et land der hunden har en naturlig og trygg plass.

Så hva er LØSNINGEN?

Den er egentlig enkel: Vi må stille de samme forventningene til ALLE som bor i Norge. Ikke aggressive krav. Ikke mistenkeliggjøring — bare klarhet.

Integrering handler IKKE om at Norge skal tilpasse seg minoriteter. Integrering handler om at alle som velger å bo her, møter og AKSEPTERER de verdiene som Norge er bygget på – i praksis.