Elisabeth Selnes 
Dette var det første jeg tenkte da jeg oppdaget NRKs nye dramaserie «Ølhunden Berit». Her er det nok på’n igjen med en serie med et eller annet «woke-narrativ» forkledd som «fantastisk nyskapende tv-drama», var tanken som slo inn, og ikke uten grunn.
I våres fikk alle TV- og filmelskere med seg Netflix-serien «Adolecence» som førte til et ras av kritikk mot serieskaperne. En av mine store tv-nedturer dette året, som ikke er like mye omtalt, var blant annet siste sesong av BBC’s eminente krimdrama – «Unforgotten» (Nedgravde Hemmeligheter) – som med siste sesong ødela hele serieopplevelsen mente mange (inkludert denne anmelderen) med et utilslørt «woke-plott». Fire timer av livet jeg aldri får igjen der, var den skuffede og bitre konklusjonen.
Men, mye har heldigvis skjedd det siste året innen popkulturen, for nå har motkulturen meldt sin ankomst, og det ettertrykkelig.
Etter flere kommersielle nedturer har blant annet mediegiganten Disney det siste året tatt grep, som Document omtalte nylig. Konsumentene ser ut til å ha fått nok av «woke» både på film og TV – og også reklamebransjen har oppdaget at de må legge om strategien – noe den mye omtalte jeans-reklamen fra selskapet American Eagle, der skuespilleren Sydney Sweeney var trekkplaster, ble ett av flere eksempler på.
Men tilbake til gamlelandet, og NRK. Kunne det være at det er mulig å slippe mer «woke-fjas» også her hjemme fremover?
Da den første omtalen med bilder fra «Ølhunden Berit» begynte å dukke opp, med Anders Baasmo i dameklær og parykk, var mistanken at her kommer det mer woke-propaganda, så jeg utsatte så lenge som mulig å driste meg til å trykke på play i NRK-avspilleren.
Etter første episode ble skepsisen ikke særlig mindre. Det hele starter med en lang monolog der hovedkarakteren Tom, gestaltet av Baasmo, leser en lang epost-utveksling med litauiske Ieva som han håper skal komme på Oslo-besøk.
Uten å få muligheten til å bli kjent med Tom selv, blir vi fra start presentert for en sterkt karikert figur; den ensomme mannen som hater feminismen, myke menn med barnevogn, og ikke minst en kvinnelig stand-up komiker og mediepersonlighet (som forresten minner mistenkelig om Sigrid Bonde Tusvik).
Videre får jeg bekreftet mine bange anelser som perler på en snor. Tom har selvsagt mange trolle-kontoer der han skjeller og smeller, og etterlater ekle kommentarer til kjente kvinner, mens han spiller voldelige dataspill. På dagtid jobber han i sin gamle mors klesbutikk, har nær null sosialt nettverk, bortsett fra naboen Audun, med kone og barn, og som Tom ser ned på for å være en typisk mann som har blitt underkuet av feministene. Etter manus der altså – tilsynelatende.
Tom legger igjen en kommentar til komiker-Live på hennes Instagram, som går langt over streken med trussel om å voldta henne, blir avslørt av hackere, hengt ut selv på nettet, og må gå i dekning – som dame.
Så langt forventer jeg at Tom nå skal bli så glad for å bli dame at resten antagelig er en glorifisering av transkultur, og til den grad at mannen egentlig bare kan utraderes for godt, men så tar serien en overraskende interessant vending.
Bekmørkt og befriende
(Spoiler alert) Jeg skal ikke ødelegge resten av seer-opplevelsen med å avsløre alt for mye, men livet som Berit blir alt annet enn løsningen for Tom. Her vender tematikken til noe langt mørkere og mer alvorlig – nemlig seksuelle overgrep og voldtekt av den virkelige sorten, og ikke kommentarfelt-varianten med trusler om det. Handlingen skrider frem uten at man sitter igjen med en følelse av at man skal påføres noen politiske korrekte meninger, men mer bli sjokkert – over virkeligheten og brutaliteten som vises. For det blir man – og, det kjennes merkelig befriende, samtidig som det på samme tid kjennes forferdelig og bekmørkt ut etter hvert som fortellingen utspiller seg.
I det man får sympati for Baasmo’s Berit havner han på nachspiel med sin nye venn Ulf (Per Kjerstad), og her kommer seriens kanskje sterkeste scene, som ikke er noe for sarte sjeler. Berit blir utsatt for overgrep og ender opp på voldtektsmottak. Nå kunne det være lett å tenke at man videre har skjønt resten av plottet, og at budskapet er noe slags «karma for slemme nett-troll», men så enkelt kan en ikke avfeie serieskaper Thomas Seeberg Torjusssen’s manus, skal det vise seg.
Etter hvert, og utover i episode tre, av i alt fire episoder, blir vi mer kjent med Tom sin nabo Audun, som har en langt mer kompleks historie enn den tilsynelatende unge, feminist-undertrykte småbarns-pappaen. Der man kunne forvente den klassiske «alle menn vil bare vil ha sex» – versjonen i fremstillingen av «undertrykte Audun» sitt sex-liv, så er det absolutt med i premisset, men med en mye mer nyansert og interessant dybde i tilnærmingen, oppdager man raskt. At Audun og kona Line har et ikke eksisterende sex-liv som småbarnsforeldre er knapt noen overraskelse, men Audun sin løsning på problemet er ikke like klassisk, for å si det forsiktig.
(For øvrig er det her verdt å anbefale å få med seg Wolfgang Wees kommentarer til serien, og karakteren Audun, i denne bakenfor-podcasten.)
Nok en nær sagt sjokkerende scene utspiller seg så på en av storbyens mørke undergrunnsklubber (pute-tv er et begrep jeg kommer på her, for dette var en smule for sterk kost for undertegnede) og med det flere forviklinger for Audun på hjemmebane. Hvordan alt skal sys sammen i bare én siste episode er det jeg lurer mest på når «Ølhunden Berit»-reisen nærmer seg slutten.
Berit blir etter hvert til Tom igjen, og må kaste inn håndkleet og melde seg for politiet. Komiker-Live har vært gjennom sin en egen sjelegransking og angrer på at hun «outet» nett-trollet sitt, og til slutt får faktisk historien en skikkelig feelgood-slutt. Og, jammen godt er det, for mørkt ble det, ja nesten litt for mørkt til tider.
Mørk humor på sitt beste
Denne serien byr med andre ord på overraskelser og vendinger man aldri hadde forventet. Det gir den et stort pluss. Til tider synes jeg kanskje dialogen kan bli litt for konstruert, særlig Tom-karakterens lange monologer, men jeg kan se at det kanskje må til for å fortelle den komplekse historien, og helt bekmørkt er det heller ikke hele tiden, for noen regelrett hysterisk morsomme scener får vi også med oss, særlig utover mot slutten.
For den som ser serien med politiske aktivist-briller er nok scenen der Berit tropper opp på Grønland politistasjon for å «angi» seg selv noe som kan gjøres poenger ut av, men alt i alt handler dette om de ulike karakterenes utvikling gjennom et nærmere blikk på egne verdensanskuelser, mellom-menneskelige relasjoner, og internett-kultur.
Skuespillerprestasjonene er gode hele veien, og særlig Baasmo imponerer som både Tom og Berit, mens de litt nyere bekjentskapene Jonas Strand Gravli som Audun, og Ingrid Giever som Live, også absolutt leverer varene.
Flott levert. Terningkast 4.
Lenker for kobling:
https://www.spectator.co.uk/article/adolescence-demonises-white-working-class-boys/
https://www.gbnews.com/celebrity/itv-unforgotten-viewers-deflated-storyline-slammed-predictable
