Edmund Burkes «kontrakt mellom generasjonene» – et partnerskap mellom de levende, de døde og de ufødte – er et grunnleggende element i Burkes politiske filosofi og en betingelse for å forstå elementær konservativ tenkning.

Edmund Burke (1729–1797) var en anglo-irsk britisk statsmann, filosof og skribent. Hans tanker ble formet i en tid preget av opplysningstidens ideer om rasjonalisme, individualisme og revolusjonære endringer – spesielt i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789.

En moralsk pakt mellom fortid og fremtid

Burke var kritisk til opplysningstidens ideer. Han forsvarte tradisjon, orden og en organisk utvikling av samfunnet. En av hans mest kjente uttalelser finner vi i hans verk «Reflections on the Revolution in France» (1790):

«Society is indeed a contract. It is a partnership not only between those who are living, but between those who are living, those who are dead, and those who are to be born.»

Sitatet er mer enn en metafor, det er en dyp betraktning om hvordan samfunnet bør forstås og styres.

Burkes «kontrakt» er ingen formell avtale. Han ser samfunnet som en slags moralsk og kulturell pakt som strekker seg ut over det enkelte menneskes tid på jorden; en implisitt, ubrytelig og ugjenkallelig kontrakt som binder sammen fortiden, nuet og fremtiden på en måte som sikrer kontinuitet og stabilitet.

De som var, er og komme skal

De levende er de som for øyeblikket utgjør samfunnet. De representerer nuet og er aktive deltagere i det politiske, sosiale og kulturelle liv. Ifølge Burke har de levende et ansvar for å opprettholde og videreutvikle de institusjoner, tradisjoner og verdier som er arvet. De står ikke fritt til å omforme samfunnet efter eget forgodtbefinnende, de må handle innenfor rammene av det eksisterende.

De døde representerer fortiden, generasjonene som kom før oss. Ifølge Burke er deres bidrag fundamentalt for det nuværende samfunn. De står bak de lover, skikker, religionen, kunsten og arkitekturen som fortsatt former våre liv. Det er feil å tro at vi kan ignorere eller avskaffe disse elementene, de danner grunnlaget for vår eksistens.

Vi står i gjeld til de døde, deres innsats og offer som har gjort det mulig for oss å leve som vi gjør. Han advarer mot revolusjonære endringer som ignorerer den historiske arven – og tar på seg en falsk autoritet:

«To innovate is not to reform. The French revolutionaries, in their presumption, would drape themselves in a pride that does not belong to them.»

De ufødte er de fremtidige generasjoner, de som ennu ikke er født, men som skal arve det samfunn vi efterlater oss. Våre handlinger idag vil forme deres liv, og det gir oss en moralsk forpliktelse til å handle med tanke på deres beste.

En kosmisk orden

Burke advarer mot kortsiktige løsninger eller revolusjoner som kan gi umiddelbare fordeler, men som kan skade fremtidige generasjoner. I sin kritikk av den franske revolusjon hevder han at «de ufødte vil betale prisen» for tidens radikale endringer.

Burke understreker at relasjonen mellom generasjonene er mer enn en juridisk bindende avtale, det er et «partnership». Et partnerskap innebærer gjensidig respekt, samarbeid og en felles visjon:

«Each contract of each particular state is but a clause in the great primeval contract of eternal society, linking the lower with the higher natures, connecting the visible and invisible world, according to a fixed compact sanctioned by the inviolable oath which holds all physical and all moral natures, each in their appointed place.»

Samfunnet er en del av en større, kosmisk orden. Denne ordenen er ikke bare menneskeskapt, den har en guddommelig eller moralsk dimensjon. Det er en «fixed compact» (fast overenskomst) som binder sammen det synlige (de levende) med det usynlige (de døde og de ufødte) – den er «sanctioned by the inviolable oath», en hellig forpliktelse som transcenderer i tid og rom.

Bare fremtid for Rousseau

Burkes kontrakt mellom generasjonene er en kritikk av Jean-Jacques Rousseaus (og/eller Hobbes) og opplysningstidens ideer om en sosial kontrakt:

Rousseau så samfunnet som en avtale mellom de levende. For ham lå suvereniteten til enhver tid hos et folk som står fritt til å omforme samfunnet basert på rasjonelle prinsipper.

Ifølge Burke ignorerer slike ideer den historiske kontinuiteten og båndene som binder generasjoner sammen.

«People will not look forward to posterity, who never look backward to their ancestors.»

Uten forståelse av og respekt for fortiden, kan vi ikke bygge en solid fremtid. Gjennomgripende endringer som ikke tar hensyn til de langsiktige konsekvensene, vil føre til kaos og ustabilitet. De ignorerer den kollektive visdom som er akkumulert gjennom generasjoner.

En gradvis, organisk utvikling

Burke argumenterer for en gradvis, organisk utvikling. For eksempel bør lover og konstitusjoner ses som «levende dokumenter» som har vokst ut av historien, ikke som noe som kan omformes vilkårlig av én enkelt generasjon.

Endring er nødvendig, men den må komme forsiktig, «organisk» og vise respekt for det som allerede eksisterer; reformer må bygge på det som er arvet:

«A state without the means of some change is without the means of its conservation.»

En reell nødsituasjon

Burke er ansett som en av grunnleggerne av moderne konservatisme. Idag kan hans ideer brukes som et forsvar for konservative verdier som tradisjoner, familie, religion og nasjonal identitet.

Så godt som alle vesteuropeere som er 30–35 år eller eldre, er blitt vidner til en i historisk sammenheng revolusjonær endring av samfunnet de vokste opp i. Det skrives om konsekvensene av islamiseringen i form av voldtekter, usikkerhet i gatene, økonomisk byrde, tapet av Europas kristne identitet etc. Sjeldnere blir politikerstanden – i vårt land Stoltenberg, Solberg, Støre – stilt til ansvar for å ha brutt kontrakten med kommende generasjoner.

Islamiseringen går idag så raskt at det burde angå våre politikere mer enn de imaginære problemene de lar seg distrahere av. Svært få parlamentarikere tar opp faren for at det gamle kontinent, som våre barn og barnebarn skal arve, vil bli en islamsk tvangstrøye.

Uten en reorientering i retning av Europas jødisk-kristne arv vil våre barn og barnebarn ha all rett til imorgen å stemple oss som generasjonen som tillot seg å bryte generasjonskontrakten.

Med generell takk til Trond Berg Eriksen for forelesninger i idéhistorie på 1980-tallets UiO

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson!