Når vi snakker om åpenlyse diktaturer, er det ingen tvil: Det er en grunn til at diktatorer vil herske, nemlig at de er diktatorer. Diktatorer er opptatt av å beholde makten for enhver pris. Hva de må gjøre for å sikre dette målet, kan variere, avhengig av omstendighetene. Normalt er det nok med rå undertrykkelse, men hvis det ikke fungerer, finner de på noe annet.

Skoleeksempelet er Mao Zedongs kampanje «La hundre blomster blomstre og hundre tankeskoler kappes», som ble lansert i 1956. Den kommunistiske tyrannen oppfordret nå innbyggerne til å komme med forslag til hvordan landet kunne forbedres. Det skulle de ikke ha gjort, for året etter slo Mao hardt ned på dem som hadde avslørt seg som samfunnshjelpere. Dette skjedde i forbindelse med en ny kampanje mot «høyrekreftene».

Men siden menneskets natur er den samme uansett hvor vi ser i verden, er det ingen grunn til å anta at våre lokale makthavere har andre prioriteringer enn Maduro i Venezuela, Xi i Kina, Putin i Russland eller de islamske galningene overalt. Noen av dem tror kanskje at de representerer den eneste virkelige veien til lykkelandet – eller i det minste til penger i egne lommer –, men de har én ting til felles: De vil for alt i verden beholde makten, og alt de foretar seg, er dypest sett et middel til å nå det målet.

Når alle danske medier mener det samme i alle viktige spørsmål, er det ikke fordi redaktørene har tenkt dypt over tingene eller ligger inne med noen særlig viten, men fordi de ønsker å beholde sine tvangsutskrevne skattesubsidier, ikke legge seg ut med EU og gjerne vil inviteres til de samme cocktailselskapene som kollegene sine. Den redaktør som våger å bryte med konsensus, kommer ut i kulden. Det vet alle, og alle vet hva som er smørsiden av brødskiven.

I disse dager kan vi se at nesten alle ledende gammelmedier i Danmark og globalt heller til venstre eller ytterste venstre. De har merket at venstrefløyen av klimatullinger, antisemitter, Muhammed-tilbedere, woke-entusiaster og Trump-hatere svinger taktstokken, og at det skal overmenneskelig mot til for å banne i enhetskirken.

Det samme gjelder politikerne som står opp hver morgen for å se om DR har noe ufordelaktig å si om dem, eller om Politiken skriver noe som gir dem dårlig mage.

I Danmark har vi ingen Mao, men vi har EU-aktige medier som bestreber seg aller mest på å henge ut enhver som antaster deres ideologiske hegemoni.

En gang iblant dukker det opp en politiker som erkjenner maktstrukturen og er fast bestemt på å gjøre opp med den, fordi han har tanker om et bedre samfunn – akkurat som dem fra Maos «hundre blomster». Donald Trump er en slik person, og derfor har han fått alt makthaverne kan mobilisere på nakken. Det er et under at de ikke har drept ham for lenge siden.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.