I en oppvisning av arroganse så historieløs at man knapt tror sine egne øyne, går tidligere statsminister Erna Solberg ut og «advarer» mot den kriminelle voldsbølgen som nå skyller over Norge.

Hun er «dypt skremt», skriver hun, over en utvikling Høyre visstnok har advart mot i mange år. Man må nesten klype seg i armen. Erna Solberg advarer mot Erna Solbergs politikk.

En arkitekt for kaos

La oss spole tiden tilbake. Hvem var det som satt med makten i åtte år, fra 2013 til 2021? Hvem hadde ansvaret for innvandrings- og integreringspolitikken da grunnlaget for dagens svenske tilstander ble lagt? Det var Erna Solberg.

Mens FrP, med Sylvi Listhaug i spissen, kjempet en desperat kamp fra innsiden av regjeringen for å stramme inn, for å stille krav og for å advare mot nettopp den utviklingen vi ser i dag, var Høyre opptatt med å fremstå som anstendige og «ansvarlige». De var mer redde for å bli kalt rasister av venstresiden enn de var for konsekvensene av sin egen hodeløse politikk.

Symbolpolitikkens dronning

Og hva gjorde Erna Solberg mens problemene tårnet seg opp? Hun solet seg i glansen av det flerkulturelle prosjektet. Hun var en mester i symbolpolitikk, alltid klar for å la seg avbilde med innvandrere på arrangementer som skulle feire «mangfoldet». Samtidig var hun knallhard i sin fordømmelse av enhver som våget å stille kritiske spørsmål ved islam. Enhver bekymring for fremveksten av parallellsamfunn og negativ sosial kontroll ble raskt stemplet og avfeid som «muslimhat».

Oslo 24.02.2015.
Statsminister Erna Solberg (H) (midt i bildet) stiller opp på en «selfie» sammen med representanter for muslimsk ungdom i Islamic Cultural Centres moské ved Tøyenbekken i Oslo. Leder for Islamsk Råd, Mehtab Afsar, til venstre for Solberg.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB

Den ultimate prioriteringen

Ingenting illustrerer denne prioriteringen bedre enn hendelsen som til slutt sprengte regjeringen. I 2020 valgte Erna Solberg, mot Fremskrittspartiets klare advarsler, å hente en IS-kvinne og hennes barn hjem til Norge fra Syria. Argumentet var humanitært – barnet var angivelig sykt. For denne ene familien var Solberg villig til å ofre sitt eget styringsgrunnlag. FrP tok konsekvensen og gikk ut av regjering. Handlingen sa alt: For statsministeren var det viktigere å importere en potensiell sikkerhetstrussel enn å lytte til sin egen regjeringspartner og ivareta nasjonal sikkerhet.

Det er vel ikke dette barnet som nå driver og kaster granater i Oslo sentrum, får vi håpe.

Skjermdump fra Facebook

Profetene som ble latterliggjort

Og før Sylvi Listhaug var det Carl I. Hagen. I 30–40 år sto han på Stortingets talerstol og advarte, med en presisjon som i dag fremstår som profetisk, mot nøyaktig det som nå skjer. Han ble ikke lyttet til; han ble latterliggjort, demonisert og utstøtt av det «gode selskap» – et selskap der Erna Solberg har vært en sentral skikkelse.

At den samme Erna Solberg nå forsøker å posisjonere seg som en slags handlekraftig sheriff som skal rydde opp, er intet mindre enn en skandale. Hun krever at justisministeren kommer til Stortinget for å redegjøre.

Hun burde heller selv tatt en tur opp på den samme talerstolen, lagt seg på kne og bedt det norske folk om en uforbeholden unnskyldning.

En unnskyldning for å ha ignorert advarslene. En unnskyldning for å ha prioritert politisk korrekthet og symbolsk posering over nasjonal sikkerhet. En unnskyldning for å ha vært arkitekten bak den utryggheten som nå brer seg i våre gater. Det minste man kan forvente, er en anelse selvinnsikt. Men for Erna Solberg og Høyre er visst selv dét for mye forlangt.

Ansvaret er, som alltid, alle andres.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!