Etter at høststormen «Amy» har forlatt landet, sitter tusenvis av nordmenn igjen i mørket, overlatt til seg selv. Igjen.

For i et land bygget på ekstremvær, hvor storm, snø og flom er like forutsigbart som tidevannet, klarer vi kunststykket å bli tatt på senga hver eneste gang. Reaksjonen etter «Amy» er et nytt, pinlig kapittel i fortellingen om et land som har glemt hvordan man forbereder seg.

En nasjonal hukommelsessvikt

Hver vinter kommer snøen som en sjokkerende nyhet, og kollektivtrafikken kneler. Hver høst kommer den første stormen, og strømnettet, som er like robust som et korthus, kollapser. Hver vår kommer snøsmeltingen, og vi blir overrasket over at elvene går over sine bredder. Mønsteret er så forutsigbart at det er til å le av, hadde det ikke vært for at konsekvensene er så alvorlige for vanlige folk.

I Vestfold og Telemark sitter over 1200 strømkunder nå i en «fortvilet situasjon», dager etter at vinden løyet. Strømselskapet Lede innrømmer at de ikke engang klarer å informere de rammede.

– Vi må bare innse at de systemene og hjelpemidlene vi har for detaljert informasjon til kundene, ikke er gode nok, sier kommunikasjonssjef Thor Bjørn Omnes, ifølge NTB.

Dette er ikke en innrømmelse, det er en fallitterklæring.

Et samfunn bygget for godvær

Problemet er ikke stormen i seg selv. Problemet er en systematisk nedprioritering av grunnleggende infrastruktur og beredskap over flere tiår. I jakten på effektivisering og kostnadskutt har man bygget et samfunn som fungerer utmerket i solskinn, men som smuldrer opp ved første tegn til motstand.

Strømnettet er et kroneksempel. I stedet for å investere i å grave ned sårbare kabler og bygge et robust nett for fremtiden, har man flikket og lappet på et system som åpenbart ikke er dimensjonert for norsk virkelighet. Resultatet er at familier som Joanna Machna-Czajka i Skien må forberede seg på å leve uten strøm i uvisst antall dager, fordi et tre har veltet over en linje.

Hvor er ansvaret?

Mens vanlige folk må ta ansvar for sin egen «egenberedskap» med vedovner og powerbanker, virker det som om de som har det overordnede ansvaret, er fritatt fra det samme. Det er en ansvarsfraskrivelse som gjennomsyrer hele den offentlige forvaltningen. Man reagerer i etterkant, man «går grundig igjennom dette», man lover å «se hvordan vi kan bli bedre».

Men ingenting endres fundamentalt.

Når neste storm, neste snøfall eller neste flom kommer, vil vi få servert nøyaktig de samme unnskyldningene.

Spørsmålet vi må stille oss, er hvor lenge vi som samfunn skal akseptere at vi styres av en administrasjon med en kollektiv hukommelse som er kortere enn et norsk sommerferieminne.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!