I et forsøk på å score billige, politisk korrekte poeng, serverer Klassekampens lederartikkel en historisk forvrengning av de sjeldne.

Ved å sammenligne den norske utvandringen til Amerika på 1800-tallet med dagens innvandring til Norge, begår avisen en intellektuell fornærmelse mot de hundretusener av nordmenn som kjempet for sin overlevelse, og en total ansvarsfraskrivelse for realitetene i dagens Norge.

Nød versus velferd

La oss være krystallklare på hvorfor sammenligningen er absurd: De 800.000 nordmennene som reiste til Amerika, flyktet fra reell nød. De forlot fattigdom, sult og mangel på fremtidsutsikter. Da de ankom USA, ble de ikke møtt av et velferdsapparat. Det fantes ingen Nav-kontorer, ingen gratis boliger, ingen introduksjonsprogrammer med lønn eller rett til tolk.

De fikk ingen hjelp. De måtte jobbe – eller sulte.

Kontrasten til dagens situasjon er total. Dagens innvandrere reiser til Norge, et av verdens rikeste og mest sjenerøse velferdssamfunn. De blir møtt med et omfattende system designet for å understøtte dem fra første dag. Å antyde, slik Klassekampen gjør, at det er galt å kalle disse for «lykkejegere», er å snu virkeligheten på hodet.

Nordmennene som dro til Amerika, var i nød, mens de som kommer til Norge i dag, i ordets reneste forstand er på jakt etter en ferdigpakket lykke finansiert av den norske staten.

Fra «square heads» til krenkelseskultur

Klassekampen glemmer også beleilig hvordan nordmennene faktisk ble mottatt. De ble ikke hyllet som en berikelse for et mangfoldig samfunn. De ble sett på som fattige, enfoldige og ofte uvelkomne.

De ble kalt «square heads», et nedsettende kallenavn for dumme og sta skandinaver.

Våre forfedre tålte hånen, brettet opp ermene og bygget landet, stein for stein. I dagens Norge er enhver kritisk bemerkning om innvandringens konsekvenser et potensielt karriereselvmord, stemplet som rasisme eller hatprat av den samme venstresiden som Klassekampen representerer.

En intellektuell fornærmelse

Når Klassekampen skriver at «vi gjør klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk», er det en manipulativ hersketeknikk. Det er et forsøk på å påføre dagens nordmenn en arveskyld i den hensikt å forkludre en legitim og nødvendig debatt om konsekvensene av en feilslått innvandringspolitikk.

Ja, nordmenn var innvandrere. Men de var en helt annen type innvandrere, som kom til en helt annen type samfunn, under helt andre forutsetninger. Å nekte for dette er ikke bare historieløst, det er en hån mot den utrolige innsatsen og det slitet våre forfedre påtok seg i sin kamp for tilværelsen.

Deres historie er en fortelling om selvberging, hardt arbeid og personlig ansvar – verdier som synes å være totalt fraværende i dagens integreringsdebatt.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.