Mens norske politikere taler varmt om åpenhet og folkestyre, deltar de selv i lukkede nettverk der beslutninger modnes uten innsyn. Fra Bilderberg og Davos til Chatham House og Trilateral Commission har statsministre, utenriksministre og partiledere vært til stede – ikke som folkevalgte i offentlig debatt, men som medlemmer av en global eliteklubb. Spørsmålet er ikke lenger om disse møtene finner sted, men hva de betyr for demokratiet vårt.

I en tid der demokratiet påberopes som vår høyeste verdi, er det bemerkelsesverdig hvor lite offentlig debatt det finnes om de mest lukkede og innflytelsesrike nettverkene i verden – og om Norges rolle i dem. En rekke høyst reelle organisasjoner samler toppolitikere, næringslivsledere, akademikere og byråkrater i slike.

Og ja, også norske politikere har sittet ved disse bordene. Spørsmålet er ikke lenger om deltakelsen finner sted, men hva den innebærer for norsk politikk, åpenhet og suverenitet.

Denne listen over organisasjoner er ikke uttømmende:

Council on Foreign Relations (CFR)
Rhodes Trust / The Round Table
Pilgrims Society
Chatham House (Royal Institute of International Affairs)
Atlantic Council
Trilateral Commission
Bilderberg-gruppen
Bohemian Grove
Le Cercle
World Economic Forum (WEF)
Aspen Institute
Mont Pelerin Society
Fabian Society
Open Society Foundations (OSF)
Club of Rome

La oss starte med det mest kjente navnet: Bilderberg-gruppen, som ble opprettet i 1954 og holdt sitt første møte på Hotel de Bilderberg i Nederland. Den årlige konferansen har vært et lukket forum for vestlige makteliter. Her har Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Siv Jensen, Kristin Clemet, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Børge Brende deltatt.

Ingen referater legges frem, ingen journalist får innpass, og deltakerne binder seg til taushet. Hva diskuteres? Hvilke avtaler legges på bordet? Når så mange tidligere og sittende statsministre deltar, er det grunn til å spørre: Hvor går grensen mellom legitimt internasjonalt samarbeid og uformell politikk uten demokratisk mandat?

World Economic Forum i Davos har en mer åpen profil, men budskapet er ikke mindre problematisk. Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Jens Stoltenberg, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og en lang rekke norske statsråder har vært til stede i Sveits for å diskutere «verdens fremtid» sammen med finansmoguler og teknologigiganter. Kronprinsen har deltatt, og Børge Brende leder i dag hele organisasjonen.

Davos er blitt et symbol på global styring utenfor folkevalgte institusjoner, hvor nasjonalstaten ofte omtales som et hinder for den «nye verdensorden». Hvilken lojalitet veier tyngst for norske ledere – forpliktelsen overfor velgerne hjemme eller forventningene i Davos?

Chatham House i London, kjent for den berømte «Chatham House Rule», gir mulighet til å snakke fritt – men det betyr også uten innsyn. Børge Brende og Ine Eriksen Søreide har deltatt på konferanser her. Atlantic Council, med base i Washington, har tette bånd til NATO og amerikansk sikkerhetspolitikk. Erna Solberg ble hyllet som global statsleder da hun mottok organisasjonens pris i 2018, mens Espen Barth Eide og Bjørn Arild Gram har hatt roller på scenen. Åsmund Aukrust og Ine Eriksen Søreide har også vært representert. Igjen: Debatten foregår, men ikke i Stortinget.

Trilateral Commission, stiftet av David Rockefeller i 1973, er et nettverk eksplisitt utformet for å koordinere politikk mellom Nord-Amerika, Europa og Asia. Tre nordmenn er på medlemslisten: Anniken Hauglie, Håkon Haugli og Harald Solberg. Aspen Institute, gjennom sitt Ministers Forum, har inkludert Knut Vollebæk og Børge Brende. Begge fora er designet for «dialog», men realiteten er at de utgjør møtesteder hvor politiske linjer trekkes opp lenge før de møtes i de åpne, demokratiske organene.

Open Society Foundations, Club of Rome, Mont Pelerin Society og Fabian Society har ingen norske toppolitikere på medlemslistene, men ideene derfra har satt dype spor. Club of Rome, med sin rapport Limits to Growth fra 1972, ble et grunnlag for dagens miljøpolitikk. Mont Pelerin Society har inspirert nyliberal tenkning og påvirket tenketanker som Civita. Open Society Foundations har finansiert prosjekter i Norge, og Fabian Society har formet britisk sosialdemokrati. Selv om norske statsråder ikke sitter i styrene, har tankegodset dryppet inn i vår politiske kultur.

Det er derfor misvisende å behandle disse nettverkene som irrelevante for Norge. De er tvert imot viktige knutepunkter for ideer, politikk og personlige nettverk – uten offentlig kontroll.

Vi må stille det ubehagelige spørsmålet: Hvem styrer egentlig kursen? Når Erna Solberg på den ene siden møter velgerne på Rådhusplassen og på den andre mottar heder i Washington fra Atlantic Council, er det to virkeligheter som ikke nødvendigvis harmonerer. Når Jonas Gahr Støre taler i Davos om global styring, men sier han styrer på vegne av det norske folk, er det grunn til å lure: Hvilket mandat har han i Sveits?

Forsvaret for disse arenaene er velkjent: «Alle må møtes, vi må bygge nettverk, verden er globalisert.» Men dette svaret er ikke tilstrekkelig. For demokratiet handler ikke bare om å stemme hvert fjerde år; det handler om å ha innsyn i prosessene som former politikken. Hvis avgjørende strategier diskuteres og konsensus bygges i lukkede rom, er offentligheten redusert til et teater hvor det ferdigskrevne manuset fremføres.

Det kan hevdes at norske politikere er for små til å utgjøre noen risiko: Norge er tross alt en småstat, en brikke i et større spill. Men nettopp derfor er spørsmålet kritisk. Vi er et lite land, men med enorme ressurser og en strategisk posisjon i nordområdene. Det gjør oss attraktive som deltaker – og kanskje som lydig medspiller. Da bør vi ikke være naive for at makt kan utøves i det stille, gjennom invitasjoner til Davos, Bilderberg eller Chatham House.

Det er ikke konspirasjon å si at disse nettverkene eksisterer. Det er fakta. Konspirasjonen er å late som de er ubetydelige. Når statsministre og utenriksministre samles i rom hvor ingen andre får innsyn, skjer det ikke uten konsekvens. Det vi trenger, er derfor ikke spekulasjoner, men krav til åpenhet: Hvem deltok? Hva ble diskutert? Hvilke interesser ble ivaretatt?

Et voksent demokrati tåler det. Tvert imot: Det er når spørsmålene ikke stilles, at mistilliten vokser. Nettverkene vil alltid eksistere, men det avgjørende er om vi som borgere aksepterer at politiske prosesser flyttes fra Stortinget til lukkede møterom i Davos, Washington eller Brussel. Når så mange norske toppolitikere er involvert, fortjener vi som folk å få vite hva slags lojalitet som egentlig veier tyngst.

Demokratiets største trussel er ikke nødvendigvis de åpne motstanderne, men de stille lojalitetene som flyttes ut av synsfeltet. Derfor bør norske politikere avkreves full åpenhet om sin deltakelse i slike nettverk. Ikke for å kriminalisere, men for å ansvarliggjøre. For når folkestyret skyves til side til fordel for internasjonale «dialoger» i lukkede rom, er vi på vei inn i en politisk orden hvor makten ikke lenger springer ut av folket, men av elitens egen selvforståelse.