En falsk frigjøring

Vesten er ikke lenger en kristen sivilisasjon; en «humanistisk» sivilisasjon har etterfulgt den kristne. For en tid eksisterte de parallelt, og Vesten var praktisk talt en «dobbeltsivilisasjon». Men den humanistiske kulturtradisjon er bygget på det kristne fundamentet og ville vært utenkelig uten. Den ateistiske, moderne humanismen har i århundrer levd en parasittisk eksistens på det som ennå var et levende kristent verdi- og moralsyn.

Kristendommen skapte vårt menneskesyn. Enkeltmennesket hadde verdi og verdighet som skapt i Guds bilde. Men uten kristentroen vil heller ikke humanismen, med hele dens apparat av menneskerettigheter og liberale verdier, overleve.

T. S. Eliot skrev engang pessimistisk om et Europa uten en felles religiøs overbevisning:

«I do not believe that the culture of Europe could survive the complete disappearance of the Christian Faith […] If Christianity goes, the whole of our culture goes.»

Huset kan ikke bli stående om grunnmuren forvitrer. Når den humanistiske sivilisasjonen nå går mot sin undergang, vil det bli slutten på en illusjon.

Kjernen i den humanistiske sivilisasjonen er et progressiv-liberalt tankeparadigme, hvis kanskje fremste trekk var hatet mot kristendommen og opprøret mot verdens logos og den moralske orden. Dette paradigmet har hatt ytterst lite substans, og dens «bidrag» har vært nesten utelukkende av negativ art.  Den progressive revolusjonen forkastet alle nedarvede tradisjoner, hierarkier, normer, verdier, tankemønstre, lojalitetsbånd og naturlige grenser – som ikke bare bevarte samfunnets samholdsevne, men som beskyttet mennesket mot seg selv. Liberalismen, som menneskets radikale emansipasjon fra overtro og fordommer, har i virkeligheten «frigjort» oss fra alt det som ga samfunnet struktur og orden, og fra alt det som ga våre forfedres liv innhold og mening. Det har vært en falsk frigjøring.

Konsekvensen av dette opprøret er at vi Vestens mennesker har innsnevret vår egen livshorisont og sperret oss selv inne i et fengsel av sjelløs materialisme og åndelig armod. I denne revolt mot vårt eget vesen har vi oppgitt vårt potensiale som kreative og moralske i åndelig forstand og vendt oss mot det lave, det utelukkende sansbare og materielle, til egoet og begjærene, og dermed har vi forminsket oss selv.

Den psykologiske virkningen er en angst som blir til kollektive nevroser, og ender i nihilistisk selvhat og ønske om selvutslettelse. Vi har blitt en fiende av livet fordi vi i vårt hovmod ville opphøye oss selv til guder og ødela dermed den naturlige tingenes orden.

Slik forkastet vi det som var grunnlaget for vår sivilisasjon, for våre verdier og for hele meningen med eksistensen.

Rasjonalitet og skjebne

Benektelsen av den metafysiske realitet og det åndeliges primat har vært den fatale feil som fulgte av den rasjonalistiske tenkemåten. En rasjonalitet som, frigjort fra moralen og den høyere intuisjon, har blitt til en «hyperrasjonalitet» som har vist seg destruktiv og dødelig fordi den ikke har noe korrektiv utenfor seg selv, det er ingenting «over» som kan begrense den. De problemer vi står overfor kan ikke løses av rasjonalitet fordi det er den rene rasjonalitet som har skapt dem. Selv ateisten Bertrand Russell – i et klart, men sjeldent og flyktig øyeblikk – innså at intellektet alene, dvs. den diskursive og analytiske fornuft, kan virke som en oppløsende og destruktiv kraft om den ikke balanseres og opplyses av instinktet og av ånden eller den overrasjonelle intuisjon. Det resulterer i en kald rasjonalitet som virker i et fullstendig vakuum, i et komplett fravær av absolutte og overordnede verdier, og fører til en selvdestruktiv skeptisisme.

Der den kristne sivilisasjonen manifesterte seg som en åndelig kultur, har den humanistiske sivilisasjonens utrykk vært teknisk. Denne rent tekniske kultur har intet positivt innhold; den er bare et konglomerat av teknikker, spesialisering, administrasjon og organisasjon, uten noen styrende idé eller forenende åndelige mål. En kultur av dette slaget er slett ingen kultur i tradisjonell forstand; det er ingen orden som integrerer alle sider av menneskenes liv i et åndelig fellesskap. Det er en kropp uten sjel, en samfunnsmaskin. Det finnes en grense for rent tekniske «fremskritt» uten moralske verdier og åndelige mål. Fremskrittet vender seg nå mot sivilisasjonen selv, og teknikken blir brukt mot de menneskene den skulle tjene.

Tapet av kristendommen som samfunnets fundament og som den fremste kilde til sannhet, moral og kreativitet, har fått fatale konsekvenser. Disse konsekvensene utspiller seg i vår tid til sin fulle logiske endetilstand. Da det politiske stadfestet sitt primat over det åndelige, da Gud ble erstattet av staten som høyeste autoritet over moral og sannhet, kunne det bare ende med åndslivets død.

Den kristne sivilisasjonen var tapt da menneskene bestemte seg for å sette staten på Guds trone – i den feilaktige tro at staten, det var oss selv, og at vi dermed frigjorde oss fra en nedverdigende avhengighet.

Uten en høyere styrende idé, det høyeste gode (summum bonum) som var den kristne sivilisasjonen ideal, har samfunnsutviklingen antatt form av skjebne, av en uavvendelig fatalitet som har redusert alt håp om å gjenvinne friheten under Kristus til ren potensialitet. Alt har drevet retningsløst, og dermed fått løpe ut sin logiske kurs mot sivilisasjonens ende. Siden vi har mister troen på kraften i positive ideer, vil lovmessigheten i tingenes indre utvikling diktere begivenhetenes gang.

Utviklingen i moderne tid er ingenting gitt, men resultatet av unnlatelsessynder: vi har unnlatt å ta nødvendige, men vanskelige avgjørelser. Vi har latt begivenhetene styre oss, og dermed satt kursen mot det sivilisatoriske selvmord. «Den historiske nødvendighet» opererer bare når vi har overgitt vår frihet og ansvarlighet, eller om Jacques Ellul har sagt det: «Skjebnen blir virksom når menneskene har gitt opp.» Det er tidsånden til et samfunn som står ved terskelen til noe mørkt, og som vil akseptere ufrihet og totalitarisme for å unngå anarki og samfunnsoppløsning.

Fra sivilisasjon til barbari

En sekularisering av den jødisk-kristne lineære historieoppfatning var opphav til en av modernitetens mest seiglivede myter, nemlig forestillingen om det evige framskritt. Denne optimismen slår nå sprekker. Den rettlinjede utviklingen de progressive trodde på har stoppet opp; under påvirkning av falske profeter med falske ideer har fatale feil blitt gjort, som setter utviklingen i revers. Opplysningsfilosofene, som så for seg menneskets evige fremskritt, kunne ikke forestille seg et fall tilbake til barbariet. Men de barrierer som skiller sivilisasjonen fra ødeleggelsens krefter, viser seg å være skjøre og substansløse. Barbari og den sterkestes rett er en underliggende realitet som truer med å bryte ut når sivilisasjonens moralske autoritet mister kontrollen.

Hele vår tilværelse, kultur, moral og verdier må være forankret i noe objektivt, noe som har permanens, noe som vi oppfatter må være universelt sant til alle tider og alle steder. Uten dette objektive referansepunkt vil ikke samfunnet ha styrke nok til å overleve i lengden. Absolutte, objektive verdier er en forutsetning for et velfungerende samfunn, og det er disse vi har mistet i Vesten. Våre samfunn går i oppløsning fordi vi har relativisert alt. Kristendommen har i over tusen år gitt absolutte, universelle verdier og moralske føringer som rettesnor for livet, og mot dem har vi kunnet bedømme samfunn og styresett, og latt oss skille mellom sant og usant, godt og ondt, rettferdig og urettferdig.

Tapet av dette kristne livsperspektivet generelt har svekket hele samfunnsstrukturen. Vi har levd lenge på lånt tid, ved å tære på den moralske kapitalen vi har arvet fra tidligere generasjoner, men nå ser vi at påkjenningene blir for store for et samfunn som ikke lenger har et solid fundament. Det allmenne forfallet er synlig på alle samfunnsområder. Dette er ikke tilfeldige og urelaterte enkelthendelser, men uunngåelige virkninger av den humanistiske sivilisasjonens essensielle struktur, og de praktiske virkninger av sivilisatorisk implosjon fordi den åndelige substans har gått tapt.

Det moderne samfunn, konstruert på en ateistisk humanisme, viser seg å være bygget på sandgrunn; det har intet positivt innhold som kan fylle det åndelige tomrommet som har oppstått. Det er et samfunn som er ustabilt og transitorisk, alltid på randen av et fall tilbake til barbariet. Det er ustabilt fordi det er bygget på selvmotsigelser og falske premisser; transitorisk fordi en negativ samfunnsform (dvs. uten et positivt transcendent grunnlag) bare kan være et interregnum. Den vil bli etterfulgt av en ny samfunnsform, et nytt paradigme.

Islam er en mulighet; for den humanistiske sivilisasjonen, med det progressiv-liberale paradigmes rent instrumentelle verdi- og moraloppfatning, gir ingen beskyttelse mot barbariet og sivilisasjonens fiender. Mot islam har liberalismens grenseløshet og uendelige toleranse ingen filosofiske argumenter – ja, ikke engang politiske argumenter, siden islams politiske natur konsekvent benektes. Men vi må insistere på at for en sivilisasjon med en så rik kulturell, intellektuell og åndelig arv som vår, har islam ingenting å tilby. Som Douglas Murray har sagt: «We have a much better story.»

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.