En eldre mann holder noen røde nelliker mens han venter på å legge ned blomster ved mausoleet til Sovjet­unionens grunn­legger Vladimir Lenin, nær Den røde plass i Moskva den 22. april 2025, i anledning 155-års­dagen for Lenins fødsel. Foto: Alexander Zemliani­chenko / AP / NTB.

Ben Cobley er en tidligere venstre­aktivist, nå konservativ forfatter og aktuell med en kritikk av frem­skritts­troen, «The Progress Trap». Ifølge Cobley er den moderne frem­skritts­troen ikke en nøytral tro på forbedring. Den er et politisk våpen. Når noen hevder å være «på den rette siden av historien», er det ikke bare et poetisk bilde. Det er et makt­grep. For hvis man er på den rette siden av historien, er man per definisjon moralsk uangripelig. Og alle andre er suspekte. De skal i beste fall tolereres. I verste fall fjernes.

Progressiv politikk føres derfor ofte som en moralsk doms­avsigelse. Motstandere av fornyelse – i kultur, språk, kjønns­forståelse eller institusjoner – mistenkelig­gjøres uten at man trenger argumenter. «Fremskritt» blir et ord som lukker debatten. Ikke et som åpner den.

Jeg har ennå ikke lest Cobleys bok – det finnes interessante samtaler med ham om boken på nettet – men tesen hans fikk meg til å tenke på at frem­skritts­troen er seiglivet som aldri før. La meg gi noen eksempler.

Historiske eksempler

Det første vil jeg kalle «myten om universaliseringen av Vesten».

Alle blir som oss, bare de får McDonald’s og internett. Arabere blir sekulære demokrater, afrikanere blir individualister, asiater blir liberalister. For teknologi og økonomi forandrer kulturene radikalt. Men kulturer er ikke programvare som kan oppdateres. Den arabiske våren ble til en islamistisk vinter. Frihet kan ikke eksporteres som en vare.

Det andre eksempelet døper jeg «veien fra sosialisme til multi­kulturalisme».

Når en utopi kollapser, finner venstre­siden raskt opp en ny. Sosialismen skulle skape det nye mennesket gjennom økonomisk likhet. Da den utopien mislyktes, ble multi­kultur­alismen den nye frelsen. Mang­foldig­het skulle skape harmoni. Nå når også den utopien brister, vendes statens makt­monopol mot dem som ikke tror på velsignelsen. Starmers Stor­britannia forfølger sine borgere i et forsøk på å redde myten om frem­skrittet.

Det tredje eksempelet kaller jeg «EUs post­nasjonale drøm».

EUs grunntanke var frem­skritts­mytens kjerne: Nasjonal­stater er barbariske levninger, og suverenitet er farlig, men menneske­rettig­heter skaper fred. Den nye liberale verdens­ordenen skulle erstatte blod og jord med handel og prosedyrer. Men når identiteten avvises som tilbake­stående idioti, vender den tilbake. I dag som høyre­nasjonalisme. EU stagnerer i sin egen avmakt. Europa kan ikke forsvare seg eller gjøre seg gjeldende i den gjenfødte stor­makts­politikken.

Aktuelle eksempler

Vi kan også se på aktuelle eksempler.

I sin åpningstale til Folke­tinget i oktober 2024 om støtten til krigen i Ukraina brukte stats­minister Mette Frederiksen nettopp den formuleringen Cobley treffer så presist i sin kritikk: «Med en historisk bred oppbakking – i Folke­tinget og i befolkningen – har vi plassert oss på den riktige siden av historien.» I mellom­tiden er Ukraina i ferd med å tape krigen, og ukrainerne og europeerne ønsker fred.

Klimakampen er også et aktuelt eksempel på det moderne fremskritts­dogmet.

Danmark fremstilles som et globalt foregangs­land med ambisjoner om 70 prosents CO₂-reduksjon innen 2030, og vil være verdens­ledende innen grønn teknologi. Her får klima­innsatsen nærmest religiøs status som et moralsk imperativ som ikke kan diskuteres. Men forleden måtte Ørsted trygle de danske skatte­betalerne om 30 milliarder ekstra. Grønn energi er både dyrt og ineffektivt.

Til slutt kan vi ta debatten om kjønns­identitet. Her frem­stilles kritikere som intolerante, tilbake­skuende og reaksjonære. Den moderne, tolerante tilnærmingen presenteres som den eneste akseptable. Frem­skritts­tanken brukes til å stenge ned debatten. I Danmark ble en kvinne denne uken stevnet for retten for å ha kalt en trans­kvinne for en «biologisk mann».

Fremskrittstroen er farlig

Cobley advarer om at troen på frem­skrittet blir farlig nettopp der hvor den utgir seg for å være frigjørende. For hvis historien har en forut­bestemt retning, og noen hevder å kjenne den, er det kun et spørsmål om tid før de begynner å styre som om de virkelig er historiens sted­fortredere.

«Historien vil dømme deg», er klisjeen. Teknokrati, ekspert­makt og sosial utskamming blir de progressive virke­midlene, og moral­retorikken blir kamuflasje for makt­utøvelse.

Cobley minner oss om at den eneste virkelige «rette siden av historien» først kan sees når historien er skrevet ferdig. Inntil da er påstanden om å stå der bare et bekvemt verktøy for progressive, som oftere enn andre ideologer nettopp har tatt feil opp gjennom historien.

En kristen kritikk av fremskritts­troen

Fremskritts­tanken blir kritisert også i Danmark. En av de beste bøkene om temaet er skrevet av Torben Bramming, «Opgør med den moderne myte», fra 2012. Bramming er prest i Ribe og har neppe noensinne vært venstre­aktivist.

Brammings poeng i boken er at vi lever i en tid der ideen om fremskritt er opphøyd til religion. Den moderne myten er frem­skritts­myten. Alt som bærer en historisk arv eller har åndelig dybde, må vike og stemples som reaksjonært. Særlig kristen­dommen.

Fremskritts­troen er derfor selv blitt et trylle­show, en pseudo­religion, men av den typen hvor det er forbudt å minne om menneskets feil­barlig­het. Om vår syndighet. Vi får et samfunn der vi tror vi kan innovere oss fri fra skyld, lidelse og ansvar.

Det er en farlig illusjon.

Spørsmål om ånd, skyld og grenser forsvinner i jakten på «det nye». Og nettopp her oppstår en ny form for makt: De som bestemmer tempoet og kjenner den tekno­logiske retningen, får rollen som moderne prester.

Men hva skjer med oss når vi fornekter erfaringen? Vi mister motstands­kraft, og vi blir sårbare for autoritære holdninger, for teknokratisk arroganse og illusjonen om kontroll.

Kristendommen som motmyte

Bramming påpeker at kristen­dommens grunnleggende språk er å «motta» – nåde, tilgivelse, kjærlighet som gaver fra Gud. Frem­skrittets språk er å «ta» – erobre naturen, kontrollere fremtiden, skape seg selv. I kristen­dommen er mennesket et barn, i moderniteten er det gud. Resultatet er ikke frihet, men angst for å leve opp til sin egen allmakt.

Rettigheter uten forankring i kirke, kongehus og historie blir tilsvarende en abstrakt makt. Når alt skal begrunnes med individets ønsker, mister samfunnet sammenheng. Kirken lærer derimot om nåden, kongehuset sikrer kontinuitet og historien ydmykhet. Alt det som den progressive rettighets­tenkningen forkaster.

Kristendommens radikale erkjennelse er denne: Vi er gode nok som vi er, fordi Gud elsker oss. Ikke som prosjekter til forbedring, ikke som materiale til omforming, men som skapninger som er verdige i seg selv.