Jeg leser Klassekampen hver dag. Her finner jeg nesten alltid noe interessant om hvordan venstresiden strever med å tydeliggjøre sitt politisk radikale selvbilde. Det er ikke lett i dagens pluralisme og mangel på moralsk dømmekraft. Å transformere denne politiske vagheten til et kritisk redskap ved vurdering av kunst og kultur, minner mer om et humorprosjekt.

Klassekampens kritiker av kunst og litteratur, Kåre Bulie, er alltid artig å lese. Særlig hans kunstanmeldelser. I sin kommentar «Penisteppe og partytelt» (Publisert i KK 22/7-25), fremstår han som en faglig krenket kunstkritiker som prøver å imøtegå de folkelige kommentarene som hagler over visse offentlige utsmykkinger. Den høye, brune bæsjeklumpen utenfor Høgskolen i Halden, laget av kunstneren Jone Kvie, har fått mye folkelig dritt.

Nylig ble det også avduket et offentlig finansiert kunstverk på Domkirkeodden i Hamar. Slik verket er plassert på gressbakken like ved Mjøsa, ser det ut som en teltkonstruksjon blåst overende. Verket «Ibris» er skapt av kunstneren Kathrine Berg, skjønt teltfragmentene synes å ha vært mer i naturkreftenes vold. Kåre Bulie er langt mer åpen overfor den typen uforståelige kunstverk. På den annen side er han her mer opptatt av å diskvalifisere journalister som bare er opptatte av å skape overskrifter og blest om den folkelige kunstsmaken, eller mangel på en sådan.

På en måte fremstår Klassekampens kunstanmelder som en ihuga forsvarer av det til enhver tid bestående kunstsyn. Det vil si all kunst som er evaluert og godkjent av den kunst-institusjonelle makten. Her finnes det ingen spor av folkelig smak og dømmekraft, bare en kompakt normering som kalkulerer kunstverk ut fra pengeverdi og internasjonal rangering. Den folkelige smaken dukker bare opp når offentlige utsmykkinger blir tvangsplassert inn i vanlige folks nærmiljø.

Nå har jeg lest Kåre Bulies anmeldelser og kunstartikler i ulike medier, uten at jeg blir noe klokere av den grunn. Han er en ihuga forsvarer av det som til enhver tid er institusjonelt akseptert modernisme. I så hensende er han alltid oppdatert på kunstfronten, selv om jakten på det kunstnerisk nye er en utdatert norm. Det er vel bare de privateide og pengestyrte kunstmuseene som kjører det løpet. De har jo basert sine samlinger på innkjøp som sakte og sikkert vil synke i verdi.

Den folkelige smaken har aldri vært noe incitament for kunstsamlere med museumsambisjoner. Her er det den internasjonale kunsthandelen som setter standard, ikke en estetisk sådan, men selve pengeverdien. Den estetiske normgivingen forsvant allerede i 1917, da Marcel Duchamps urinal med tittelen «Fontene» fikk galleri- og kunststatus. Bruken av «readymades» som kunstverk ble i ettertid berømmet for sin avanserte estetikk, skjønt det handler vel mer om kunstinstitusjonell retorikk.

Med tanke på det folkelige og allmennmenneskelige fenomenet «pissoar» så har nok Kåre Bulie her bommet med henblikk på Duchamps verk «Fontene». Kunstneren har ikke stilt ut et pissoar, men et urinal. Et pissoar er et utendørs avtrede, mens urinalet er montert på veggen i et toalett for herrer. Urinalet er altså kjønnsspesifikt for menn. Nå kan selvsagt Duchamp ha hatt noen skjulte tanker om dette valget, noe som kanskje har med mannekjønnet å gjøre. Hvem vet? Kunstneren er jo død, så også estetikken i Fontenen.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.