Hvem var egentlig Jeffrey Epstein?

Fra mattelærer til mystisk finansmogul

Jeffrey Epstein begynte sin karriere på 1970-tallet som mattelærer ved en privatskole i New York, til tross for at han manglet universitetsgrad. Etter å ha fått sparken derfra i 1976, gled han overraskende lett over i finanssektoren og fikk jobb hos investeringsbanken Bear Stearns. Karrieren tok imidlertid en brå vending: Epstein forlot Bear Stearns under uklare omstendigheter tidlig på 1980-tallet (han skal ha blitt «bedt om å gå» etter et regelbrudd). Like fullt etablerte han kort tid etter sitt eget finansielle konsulentfirma og begynte å omgi seg med rike og mektige bekjentskaper.

Allerede her melder det seg spørsmål. Overgangen fra lærer til «hedgefondforvalter» skjedde mistenkelig glatt for en person uten formell finansbakgrunn. Epstein påsto at han kun forvaltet formuer for milliardærer, men i virkeligheten har kun to kunder blitt navngitt: motemilliardæren Leslie Wexner og senere investoren Leon Black. Det var Wexner – en av USAs rikeste menn på 1980-tallet – som åpnet dørene for Epstein. Forbløffende nok gav Wexner Epstein fullmakt over hele sin formue, inkludert kontroll over Wexners privatfly og den nå beryktede herregården på Manhattan. Denne tilliten ga Epstein en aura av finansmakt som han utnyttet til å imponere og «lokke til seg» andre rike bekjentskaper.

Få år etter at Epstein møtte Wexner i 1986, gikk han fra en beskjeden ettromsleilighet til New Yorks største privatbolig – et herskapshus Wexner tidligere eide. Han disponerte også Wexners luksusjetfly, en enorm ranch i New Mexico, en privat øy i Karibia og en palassliknende bolig i Paris. Denne oppsiktsvekkende forvandlingen fra anonym lærer til globetrotter med egen øy og fly, skjedde uten at Epstein utmerket seg med noen åpenbare finansielle meritter. Det virker som om det ikke var på grunn av sin dyktighet Epstein steg til toppen, men fordi han ble plassert der av krefter i kulissene.

En uforklarlig formue

Epstein skrøt av å være milliardforvalter, men ved nærmere ettersyn fremstår formuen hans som et mysterium. Da han ble arrestert i 2019, oppga han selv verdier for rundt $559 millioner (ca. 600 millioner dollar) – rikelig med penger, men langt mindre enn livsstilen hans skulle tilsi. Han opptrådte som en mangemilliardær; kjøpte showpiece-eiendommer og omga seg med kjendiser som om han disponerte ti ganger så mye. Hvor kom pengene fra? Epstein drev aldri noe tradisjonelt, offentlig hedgefond. Faktisk har ingen kunnet påvise en eneste konkret aksje- eller valutatransaksjon han sto bak. Som en kommentator tørt formulerte det: «Hvor er trading-recordene? Ingen ser ut til noen gang å ha registrert en handel med Jeffrey Epstein.»

Mye tyder på at Epsteins investeringsvirksomhet var et skalkeskjul. Besøkende til kontorene hans la merke til at han manglet selv basisverktøy for en storforvalter – ingen Bloomberg-terminaler, intet analyseteam, knapt nok en datamaskin på pulten. Ifølge finansjournalister fungerte Epstein mest som en mellommann: Han plasserte kundenes penger hos eksterne fondsforvaltere og tok æren for avkastningen. Kort sagt, han lot som om han drev et hedgefond, mens rikdommen sannsynligvis stammet fra andre kilder.

Den mest åpenbare kilden er Leslie Wexner. Wexner overførte i praksis deler av sin enorme formue under Epsteins kontroll på slutten av 1980-tallet. Epstein ser ut til å ha «sugd til seg» titalls millioner fra Wexners kontoer – Wexner har i ettertid innrømmet at minst $47 millioner «forsvant» til Epstein, som også fikk overta Wexners luksusbolig på Manhattan under uklare omstendigheter (noen rapporter hevder for symbolske $1, andre at Epstein betalte $20 millioner – kanskje med Wexners egne penger). Uansett: Det strider mot sunn fornuft at Epstein på lovlig vis kunne tjene seg så rik på så kort tid kun via sitt eget talent.

En annen uoppklart gåte er forbindelsen til Ghislaine Maxwell, datter av den avdøde britiske mediemogulen Robert Maxwell. Ghislaine ble Epsteins partner rett etter at faren døde i 1991. Robert Maxwell etterlot seg et finansielt krater – det ble avslørt et underslag på £460 millioner fra pensjonsfondene i hans selskap da han falt over bord fra yachten sin. Disse pengene dukket aldri opp igjen. Enkelte har påpekt den slående parallellen mellom Maxwells forsvunne formue og Epsteins ubegripelige formue, og lurt på om det kan finnes en skjult forbindelse. Robert Maxwell hadde beryktede bånd til etterretningsmiljøer (blant annet israelske Mossad) og opererte i gråsoner. At datteren umiddelbart søkte tilflukt hos Epstein – som ga henne økonomisk trygghet –, kan tyde på at Epstein forvaltet mer enn bare Wexners penger. Dette forblir spekulasjon, men det er påfallende hvor mye ved Epsteins rikdom som mangler en konvensjonell forklaring.

Etterretning og utpresning i kulissene

Var Epstein i hemmelighet en brikke for etterretningstjenester? Mistanken har vært utbredt, gitt hans livsførsel og omgangskrets. Epstein ble anklaget for å drive seksuell utpresning – ved å lokke mektige menn til å begå overgrep som kunne filmes og brukes mot dem senere. Slike «honningfeller» er et velkjent verktøy innen etterretning. Faktisk omtales Epsteins metode som «en gammel CIA-teknikk fra den kalde krigen». Hjemme i New York utstyrte Epstein boligen sin med et nettverk av overvåkningskameraer, angivelig for å samle kompromitterende materiale. Flere av hans ofre og ansatte bekreftet at alt ble filmet. Hvorfor skulle en finansmann trenge å filme soverommene sine, om ikke for å skaffe seg pressmidler?

Noen av Epsteins nære allierte må ha forstått hva som foregikk. Likevel ble han beskyttet. I 2007, da Epstein første gang stod overfor føderale anklager for overgrep mot mindreårige, skjedde det utrolige: Påtalemyndigheten inngikk en mild hemmelig «tiltaleunnlatelsesavtale» – en såkalt sweetheart deal – som ga Epstein minimal straff og immunitet for «medskyldige». Hvorfor fikk han et slikt unntak? Senere uttalte den ansvarlige statsadvokaten, Alex Acosta, i fortrolighet at han «ble fortalt at Epstein tilhørte etterretningen» og at han skulle la saken ligge. Med andre ord: Noen høyt oppe beskyttet Epstein. Som journalisten Nick Bryant bemerket: «Hvem har makt til å be en føderal aktor om å trekke seg fra en overgrepssak mot barn? Enten justisministeren eller presidenten – ordren må ha kommet ovenfra, sannsynligvis fra etterretningshold.» Dette antyder at Epstein kan ha vært involvert i et eller annet hemmelig program for å samle informasjon via utpresning.

Direkte beviser for at Epstein formelt jobbet for CIA, Mossad eller andre tjenester, er aldri blitt framlagt. Enkelte i etterforskningen mener at Epstein selv dyrket myten om at han var spion, for å skremme folk og fremstå som untouchable. Samtidig: Steve Bannon – tidligere rådgiver i Det hvite hus – har tørt konkludert med at «selvsagt var han en etterretningsagent; vi vet bare ikke for hvem». Det er på det rene at Epsteins livsstil og lovbrudd ble tolerert på et nivå som gir assosiasjoner til beskyttelse fra mektigere krefter enn ham selv.

Mye peker mot at Epstein drev med krysspolitiske tjenester: Han tilbød ultrarike og maktmennesker et miljø der de kunne utfolde seg i skjul – enten det bare var utsvevende fester med unge (lovlige) kvinner, eller det også innebar straffbare overgrep. I bytte fikk han enten direkte økonomisk vinning eller verdifull informasjon om disse personene. En reporter beskrev Epstein som en som «ga rike menn tillatelse til å føle seg mandige» i et dekadent miljø, mens de trodde de var hevet over samfunnets regler. Dette miljøet – Epsteins «hemmelige klubb» – besto av alt fra prinsesser og presidenter til forskere og nobelprisvinnere, alle knyttet sammen av hans nettverk. Epstein må ha visst at noen av disse ville gjøre nesten hva som helst for å hindre skandaler i å lekke ut.

Flere vitner tror derfor at Epstein bedrev utpresning, om enn ofte indirekte. I praksis kunne det skje ved at han «minnet» vennene sine om tjenester han hadde gjort dem, eller freidig sendte regninger for «økonomisk rådgivning» ut av løse luften. Budskapet var tydelig: Jeg vet hva du har gjort, og du skylder meg. Den undersøkende journalisten Nick Bryant påpeker at Epstein aldri kunne ha utpresset så mange mektige personer alene – dersom han virkelig rådet over hemmeligheter om presidenter, prinser og milliardærer, ville han raskt blitt ryddet av veien dersom han ikke hadde støtte fra en større organisasjon. Bryants teori er at «en mørk avkrok av etterretningsvesenet» sto bak Epstein, og at dette miljøet systematisk bruker politisk utpresning for å kontrollere personer i maktposisjoner. Det høres ut som konspiratorisk fiksjon, men historien har eksempler på slike operasjoner (både FBI og CIA har drevet utpresning i det skjulte i tidligere tiår). Epstein-saken viser uansett at ideen ikke er usannsynlig.

Mektige nettverk og kongelige krumspring

Epsteins kontaktnett var forbløffende bredt. Han pleiet omgang med toppolitikere som Bill Clinton og Donald Trump, finanselitefolk som Bill Gates, kjendiser som Kevin Spacey – og royalty som Storbritannias prins Andrew. At så mange fortsatte å omgås Epstein etter at han i 2008 ble dømt for seksualforbrytelser, vitner om hans merkelige grep på samfunnets topper. Hvorfor ville f.eks. en prins risikere sitt omdømme ved å opprettholde kontakt med Epstein? Her spiller nok nettverket av gjensidige hemmeligheter inn: Palm Beachs overklasse «holder alltid hånden over hverandre – ingenting en av dem gjør, er skammelig nok til at de andre vil utstøte dem», bemerker en privatetterforsker kjent med miljøet. Alle har «skjeletter i skapet», så man beskytter hverandre. Epstein var bindeleddet som alle disse figurene kretset rundt, og hans selskap ga dem en følelse av eksklusivitet og straffrihet.

Et illustrerende eksempel på hvor dypt dette stakk, var prins Andrews famøse BBC-intervju i november 2019. I kjølvannet av Epsteins død sto dronningens egen sønn under mistanke for å ha deltatt i uakseptable aktiviteter med Epsteins unge offer. Andrew valgte – eller ble presset til – å stille opp på direktesendt tv for å «rydde navnet sitt». Resultatet ble et mediehistorisk mageplask. Prinsen serverte en rekke absurde bortforklaringer (han hevdet blant annet at han ikke kunne svette av medisinske årsaker, og at han den aktuelle kvelden spiste på Pizza Express i Woking). Intervjuet ble øyeblikkelig omtalt som en «bilulykke i slow motion» og utløste offentlig forferdelse og latterliggjøring. I stedet for å forklare noe som helst, fremsto Andrew unnvikende og lite troverdig – han uttrykte ikke engang tydelig sympati med Epsteins ofre.

At en erfaren kongelig kunne tro at dette ville hjelpe, er vanskelig å begripe. Noen observatører mente at Andrew må ha vært forbløffende naiv. Andre – inkludert Epstein-kjenner Eric Weinstein – spekulerer i om intervjuet egentlig var et slags «nødrop» eller en sabotasje fra Andrews side: at han visste at han ikke kunne reddes, og derfor bevisst gjorde en katastrofal opptreden for å sende et signal om at han var under press. Uansett tolkning står følgende faktum fast: Selv en prins av Storbritannia klarte ikke å forklare vennskapet med Epstein på en overbevisende måte. Det alene viser hvor farlig kompromitterende Epsteins nettverk var. Andrew endte da også med å bli fratatt sine offisielle oppgaver og skygget ut av det offentlige liv som følge av skandalen.

Medias taushet og ubesvarte spørsmål

Man skulle tro at en slik skandale – med forgreininger til topps i samfunnet – ville utløse en mediestorm uten sidestykke. Hvor dypt kan kaninhullet være? Hvilke systemer sviktet, og hvem var involvert? Overraskende nok har mye av pressen nøyd seg med de overfladiske sensasjonene: overskrifter om «lolita-øy», kjendiser på gjestelisten, sjokkerende detaljer fra rettsdokumenter. Det har vært langt mindre vilje til å grave i de tyngre, strukturelle spørsmålene. Flere av de mest innlysende spørsmålene er fortsatt ikke besvart – eller engang stilt offentlig av journalister som har tilgang til nøkkelpersoner. Blant disse spørsmålene er for eksempel:

Hadde Epstein bånd til en etterretningstjeneste? Både CIA, FBI, MI6 og Mossad er blitt oppfordret til å avkrefte eller bekrefte eventuelle forbindelser, men ingen har gitt klare svar. (Selv et enkelt «ingen kommentar» fra CIA ville vært en sensasjon i så måte.) Likevel ser det ut til at få journalister har utfordret myndighetene direkte på dette.
Hva visste etterretningsorganisasjoner om Epsteins virksomhet? Var de klar over at han muligens drev utpresning mot toppfigurer, og lot de ham holde på fordi han leverte informasjon? Ingen offentlige utspørringer har avdekket om det fantes en «stilltiende forståelse» fra myndighetenes side om å la Epstein-operasjonen pågå.
Hvor ble det av Ghislaine Maxwell etter Epsteins fall? I perioden mellom Epsteins arrestasjon og Maxwells egen pågripelse levde hun i skjul. Det tok myndighetene over ett år å finne og arrestere henne. Hvorfor tok det så lang tid, og kunne hun ha hatt beskyttelse? Fantes det registreringer av hennes passasjer gjennom passkontroller (f.eks. via Interpol) som kunne ha avslørt oppholdsstedet? Disse spørsmålene ble knapt belyst før hun til slutt ble funnet.
Hvorfor er ikke nøkkelaktører som Leslie Wexner blitt stilt til veggs? Til tross for Wexners sentrale rolle i Epsteins økonomi, har han gitt ytterst få intervjuer og vitnemål. Han fratrådte riktignok en rekke verv etter at forbindelsen til Epstein ble kjent, men det har ikke vært noe offentlig avhør som kunne avklare hva han visste om Epsteins ugjerninger. Hans stemme er påfallende fraværende i dekningen.
Hvor er bevisene for Epsteins forretningsvirksomhet? Som nevnt: Hvor er regnskapene, kundelister, handelsloggene? Om Epstein virkelig forvaltet milliarder i årevis, ville det etterlatt seg spor i finanssystemet – men ingen har fremvist slike. Har noen bedt om innsyn i eventuelle skattemeldinger eller rapporter han leverte?

Listen kunne gjøres lengre. Den sentrale observasjonen er at Epstein-saken berører så mange sensitive områder – etterretning, seksuelle overgrep, korrupsjon, rikdom og makt – at den synes å ha skapt en form for berøringsangst. Som om en «glassvegg» hindrer en full gjennomlysning. De journalistene som faktisk har gravd dypest (for eksempel Julie K. Brown i Miami Herald, som gjenåpnet saken i 2018) har avdekket mye om ofrene og den lokale politi- og påtalemessige skandalen i Florida. Men selv disse undersøkelsene stoppet ved dørterskelen til de større hemmelighetene. Det er talende at da Ghislaine Maxwell ble stilt for retten i 2021, la aktoratet frem null bevis om opprinnelsen til Epsteins penger eller potensielle medskyldige ut over Maxwell. Det kan virke som om rettsprosessen med vilje var snever for å unngå å belyse et mye bredere komplott.

Hvorfor er det slik? Noen vil si at det skyldes at harde bevis mangler og at man ikke skal spekulere uten fakta. Andre mistenker at visse krefter – enormous structure, som Eric Weinstein kaller det – aktivt motarbeider åpenhet. Når en historie involverer både nasjonal sikkerhet og potensielt straffbare handlinger fra samfunnstopper, oppstår et klassisk oppdragelsesproblem for media: Risikoen ved å pirke i materien kan være høy. Kilder kan skremmes fra å snakke. Redaksjoner kan bli møtt med rettslige hinder eller politisk press. Konspirasjonsteoriene florerer allerede vilt på nettet rundt Epstein; seriøse medier nøler kanskje med å gå inn i det minefeltet uten sikre holdepunkter?

Men denne tilbakeholdenheten har en pris: Offentligheten sitter igjen med inntrykket av at noe viktig holdes skjult. Og sannheten er at mye er skjult i Epstein-saken. Vi kjenner ennå ikke hele bildet av hvem Epstein egentlig var, hvem som muliggjorde hans forbrytelser og hvorfor han fikk operere så lenge som han gjorde.

Et symptom på et større systemproblem

Jeffrey Epstein er død, men spørsmålene rundt ham er høyaktuelle – for de handler dypest sett om systemsvikt. Hans historie blottlegger hvordan pengemakt, sex og statshemmeligheter kan flettes sammen i et giftig samspill. Epstein presenterte seg som en selvgjort milliardær, men fremstår i ettertid mer som en konstruksjon – et verktøy brukt av et nettverk større enn ham selv. Om det nettverket hovedsakelig besto av etterretningsfolk som samlet kompromitterende materiale, av medskyldige milliardærer som nøt fruktene av hans «skyggeside», eller en kombinasjon, vet vi ikke med sikkerhet. Kanskje var Epstein både en brikke for noen og en aktør på egne vegne.

Saken reiser uansett et dypt ubehagelig spørsmål: Hvor mange lignende Epstein-er kan finnes der ute, beskyttet av posisjonen sin? Hvis én enkelt mann kunne misbruke så mange unge jenter over flere tiår, midt blant verdens rikeste og mektigste, uten å stoppes før ofrene selv sto frem – hva sier dét om kontrollmekanismene våre? Epstein-affæren tyder på at det finnes lommer av vår elitekultur der alt er tillatt så lenge man har penger og beskyttere. Det handler ikke bare om individuelle rovdyr, men om medhjelpere, medspillere og en taushetens konspirasjon.

For å hindre fremtidige Epstein-er, må disse strukturene erkjennes og konfronteres. Det betyr at medier og myndigheter må våge å stille de vonde spørsmålene, selv om svarene kan peke mot institusjoner og personer med betydelig makt. Epstein kalte seg hedgefondforvalter, men virket ikke som annet enn en oppdiktet rollefigur i de superrikes teater. Kanskje var han i lomma på mørke krefter – eller kanskje var han bare et ekstremt eksempel på hvordan uberettiget rikdom kan skape en følelse av uovervinnelighet. Uansett er arven etter Jeffrey Epstein ikke bare historien om én manns overgrep og fall, men en påminnelse om at rettssikkerhet og gjennomsiktighet i et samfunn utfordres mest når de som står anklaget, tilhører samfunnets øverste sjikt. Epstein-spørsmålet – «hvem var han, og hvem sto bak?» – forblir en uløst gåte, og nettopp derfor er det et skrik etter mer sannhet i en verden som trenger det.