Bilder fra et dokument frigitt av det amerikanske justisdepartementet, fotografert den 31. januar 2026, viser Andrew Mountbatten-Windsor, tidligere kjent som prins Andrew, som lener seg over en uidentifisert person. Foto: Jon Elswick / AP / NTB.
Selv før hans daværende «kongelige høyhet hertugen av York» ble fotografert på alle fire over en kvinne hjemme hos Jeffrey Epstein, hadde Hans Majestet Kongen av England kunngjort at broren ville bli fratatt alle titler og æresbevisninger, og tvunget til å bestille bord på trendy restauranter i London på egen hånd, som en hvilken som helst Mr. Andrew Mountbatten-Windsor.
«Deres majesteter vil gjøre det klart at deres tanker og største solidaritet har vært, og vil forbli, med ofrene for alle former for misbruk.»
Det Charles og Camilla snakker om, er ofrene for den degenererte pedofilen Jeffrey Epstein, som var venn med alle og omgikkes prins Andrew, i likhet med USAs politiske og finansielle elite, de viktige Bill-ene, fra Clinton til Gates, en slags «Who’s Who» for overklassen i Vesten.
I mellomtiden endte også den mektige Labour-toppen Peter Mandelson (tidligere minister, tidligere EU-kommissær, tidligere alt) bokstavelig talt i underbuksa på Epsteins bilder, og Storbritannias statsminister Keir Starmer har bedt om at Mandelson fratas tittelen som baron.
Samtidig setter Andrew sin bror Charles i en svært pinlig situasjon.
For deres majesteter har aldri uttrykt sin «største solidaritet» med de tusenvis av unge undersåtter i alle byer som er blitt gruppevoldtatt, mishandlet og kvernet til kebabkjøtt.
Charles og Camilla har aldri møtt noen av disse ofrene, som nå er rasende på Starmer-regjeringens beslutning om å holde etterforskningen på et lavt nivå (stakkars Starmer, som allerede er anklaget for å ha skjult skandalen med de pakistanske rovdyrene, og nå har to anklager om dekkoperasjoner å håndtere).
Og kontrasten er enorm.
På den ene siden en falmet hertug og baron som betalte med private flyreiser, tjenester og løfter om rikdom for å kjøpe mindreåriges taushet. På den andre siden et helt statsapparat – politi, sosialtjenester, Labour-kommuner, mainstream-medier – som i flere tiår så en annen vei mens jenter på ti, elleve, tolv år ble kalt «white slags», hvite horer, dopet, videresolgt, analvoldtatt i biler og i sosialboliger, og truet på livet hvis de sa noe.
J.K. Rowling kaller det «den største engelske skandalen i vår tid». Minst 50 britiske byer er berørt. Pakistanere er grovt overrepresentert i disse ugjerningene. Ofrene deres var 10–14 år gamle.
Grooming-offeret Ellie forteller sin historie på tv. Stillbilde: GBNews / YouTube.
I den offentlige reaksjonen på Epstein-saken er det den seksuelle fordervelsen som vekker den dypeste avskyen. Men den avskyen er merkelig nok fraværende i saken om grooming-gjengene, som om all den morbide interessen for sladder dekker over en moralsk svakhet hos oss.
Mens Epstein-saken gir inntrykk av en verden som opererer på en måte som er fremmed for vanlige mennesker, er ofrene for grooming-gjengene nettopp døtrene til vanlige mennesker, den hvite postindustrielle arbeiderklassen, fattige, ofte i fosterhjem og usynlige for Londons elite av lorder og peers.
Og mange av sakene er i London, avslører The Times.
The Free Press forteller at en natt i Oldham kom en 12 år gammel jente ved navn «Sophie» inn på en politistasjon og fortalte at hun nettopp var blitt voldtatt på en kirkegård av en mann ved navn «Ali». En betjent bad henne komme tilbake sammen med en voksen når hun ble edru. To menn nærmet seg henne på politistasjonen. Sammen med en tredje mann voldtok de henne i bilen sin. Da de slapp henne av på gaten, spurte jenta en mann ved navn Sarwar Ali om veien. Han tok henne med hjem til seg, voldtok henne og gav henne penger til bussbillett hjem. En mann ved navn Shakil Chowdhury stoppet med bilen sin og tilbød seg å kjøre henne hjem. Han kidnappet henne og tok henne med til et hus hvor han og fire andre menn voldtok henne gjentatte ganger.
Det er utrolig å tenke på at ikke en eneste britisk kongelig, denne skaren av libertinere med latterlige skikker, har sagt et kvekk om denne enorme skandalen som ryster nasjonen.
Da dronningen døde, skrev jeg en artikkel med tittelen «Verdenen som Elizabeth skapte, forsvinner med henne».
Hvis Elizabeth hadde levd, ville hun ha sagt ifra, hun ville ha visst at det var hennes verden som ble ofret av den velstående, multikulturelle klassen.
Den flere ganger prisbelønte radioprogramlederen, forfatteren og tidligere Labour-politikeren sir Trevor Phillips har nylig sagt at muslimske gjenger har hatt «titusener» av hvite barn over hele Storbritannia i sikte, og beskrevet overgrepene som «industrielle» og beskyttet av politisk frykt.
I et intervju med Times Radio sa Phillips at den pågående etterforskningen av grooming-bander er blitt hindret av myndighetenes motvilje mot å ta tak i sammenhengen mellom rase og seksuell rovdyr-adferd.
«Det som skjer her, er en virkelig forferdelig kombinasjon som ingen noensinne vil snakke om: krysningen mellom rase og seksuell utnyttelse», sa han.
Phillips beskyldter skiftende regjeringer og lokale Labour-administrasjoner for ikke å ha handlet, av frykt for å forsterke spenningene i samfunnet. «Regjeringen har helt klart aldri ønsket at disse to tingene skulle kobles sammen», sa han. «Mye av dette har skjedd i områder som styres lokalt av Labour, og myndighetene som skulle være på vakt – stoppe det, overvåke det – har ikke gjort noenting.»
Han hevdet at i motsetning til andre former for overgrep mot barn, er ikke disse forbrytelsene blitt skjult. «Det særegne med denne historien om grooming-bander, er at alle vet om det. Det skjer offentlig. Jentene blir først lokket av unge menn fra disse lokalsamfunnene – med luksusbiler, sigaretter, narkotika – og deretter sendt videre mellom eldre menn.»
«Disse menneskene vet at de er beskyttet», sa han. «De er beskyttet politisk, av sosialarbeidere, av lokalpolitiet.»
Selv The Economist har skrevet om det.
I Rotherham ble 1400 jenter, alle hvite, noen så unge som ti år gamle, alle fra arbeiderklassen, voldtatt av asiatiske gjenger, mens myndighetene lukket øyne og ører for ikke å virke «rasistiske». Dekkoperasjonen pågikk i årevis. Politiet, media, lokalmyndigheter, barnevernet og sosialtjenesten inngikk en taushetens sammensvergelse.
Det er titusenvis av ofre: 1400 i Rotherham, 1000 i Telford, mer enn 300 i Oxford – en industri av multikulturell seksuell vold.
«Den verste kriminaliteten i fredstid i moderne europeisk historie», konstaterer Dominic Green, journalist i Wall Street Journal. «Skandalen er allerede i ferd med å omforme britisk politikk. Det handler ikke bare om forbrytelsenes grusomhet. Det handler om at alle nivåer i det britiske systemet er involvert i dekkoperasjonen. Sosialarbeidere ble skremt og brakt til taushet. Politiet ignorerte, rettferdiggjorde og til og med favoriserte pedofile voldtektsmenn i flere titalls byer. Høytstående tjenestemenn i politiet og innenriksdepartementet unnlot bevisst å handle for å kunne opprettholde det de kalte ‘samfunnsrelasjoner’. Lokale rådmenn og parlamentsmedlemmer avviste bønner om hjelp fra foreldre til voldtatte mindreårige. Veldedige organisasjoner, NGO-er og Labour-parlamentarikere beskyldte dem som snakket om skandalen for rasisme og islamofobi. Media ignorerte eller bagatelliserte for det meste den viktigste storyen i deres liv.»
Selv statsminister Starmer måtte innrømme at alle disse hvite jentene ble sviktet av systemet, som var for kompromittert til å etterforske saken.
Labour-parlamentarikeren Naz Shaw skrev at de misbrukte jentene måtte holde kjeft «for mangfoldets skyld». Ja, selv de kongelige holdt kjeft.
Det er den moderne versjonen av den romerske dekadansen beskrevet av Gibbon: et imperium som mett av rikdom og postkolonial skyldfølelse overgir seg til barbarene, ikke under sverdet, men under skyldbetynget taushet. Her er ikke barbarene lenger gotere med øks, men pakistanerne som ser på de hvite jentene som vantro kaffirer, halalkjøtt som skal konsumeres og kastes.
Charles og Camillas veldedighetsorganisasjon mot HIV/AIDS i Botswana og Lesotho er velkjent. Et engasjement som lett kunne utvides til å omfatte engelske jenter som er bortført som sexslaver, synlige også fra tårnene på Windsor Castle.
Fem kilometer fra St. George’s Hall, hvor kongen feirer iftar under ramadan, og hvor prinsesse Beatrice ikke bare var vert for Jeffrey Epstein, men også Harvey Weinstein, ligger Diamond Road i Slough, hvor en fyr ved navn «Azid Ahmed», en helt vanlig pakistansk muslim, ble funnet skyldig i «fem seksuelle handlinger med et barn».
Slough ligger bare åtte minutters kjøretur fra Windsor Castle og Eton, skolen for den engelske eliten. Richard North skriver:
«Slough er en interessant valgkrets. Det er et av de etnisk mest mangfoldige områdene i England, hvor 47 prosent av befolkningen er indere og pakistanere.»
Ordet for det som skjer, er ondskap. For et samfunn som ikke forsvarer sine yngste og mest sårbare jenter, er helt sikkert i stand til å rasjonalisere mange andre onde kompromisser.
La oss huske hva Labour-politikeren Denis MacShane sa til The Times: Han hadde ikke ønsket å undersøke saken, selv om han var klar over overgrepene, fordi han som «leser av The Guardian og venstreorientert liberal» var redd for å «senke det multikulturelle skipet».
Epstein og Andrew utpresset sine seksuelle ofre med penger. De multikulturelle voldtektene har avslørt at det er hele vårt demokrati som blir utpresset i multikulturalismens navn.
Derfor anser jeg det som skjedde på den engelske øya, som mye mer alvorlig enn det som skjedde på den karibiske øya til Epstein.
Nå kan de alltids frata de to libertinerne Andrew og Mandelson alle adelstitler. Men så lenge de ikke finner mot til å si et ord for de tusenvis av Sophie, Lucy, jentene fra Rotherham og Telford som har opplevd helvete som jesidiske sexslaver for IS mens «deres majesteter» har feiret iftar i Windsor, vil de bare bli husket som innehaverne av et rike som valgte å begå selvmord i mangfoldets navn.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
