Byste av Aristoteles fra det 2. århundre f.Kr. i Museo Nazionale Romano, Roma. Foto: Szilas via Wikimedia Commons (cc0).

Strategien divide et impera (splitt og hersk) er et eldgammelt maktverktøy, brukt av herskere fra Filip II av Makedonia til moderne teknokrater og ideologiske regimer. Tanken er enkel: når folk er splittet – etter rase, klasse, kjønn, tro, ideologi – er de lettere å styre. Solidaritet må knuses. Fellesskap mistenkelig­gjøres. Harmoni undergraves. I stedet innføres en tilstand av konstant friksjon og tillitsløshet.

I direkte kontrast til dette står Aristoteles’ begrep philia (φιλία) – ofte oversatt som «vennskap», men med en dypere og mer politisk betydning i hans verk «Den nikomakiske etikk» og «Politikken».

For Aristoteles er philia ikke bare en følelsesmessig relasjon, men det sosiale limet som holder samfunnet sammen. Det er et gjensidig, villet fellesskap mellom mennesker som deler verdier, forpliktelser og mål. Philia oppstår mellom mennesker som ønsker hverandre godt «for den andres skyld» – ikke for nytte, ikke for makt, men for det gode liv i fellesskap (eudaimonia).

Dydsbasert philia – det høyeste nivå, basert på gjensidig respekt, felles dyder og søken etter det gode.

Og det er her kristendommen kommer inn.

Det er denne formen som er fundamentet for et sunt samfunn og en velfungerende polis (stat).

Aristoteles mente at uten philia faller polis fra hverandre. Når tilliten mellom borgere svikter, og mennesker ikke lenger føler at de tilhører et felles prosjekt, åpnes rommet for tyranni. Philia er derfor ikke bare en moralsk dyd – det er en politisk nødvendighet.

Strategien med å splitte folk etter identitet, gruppe, tro eller klasse, er direkte ødeleggende for philia. Den under­graver ideen om et felles gode, og erstatter den med mistenksomhet, konkurranse og offer­mentalitet. Når makteliter aktivt fremmer multi­kulturell fragmentering, kjønns­oppløsning, rasebasert politikk og ideologisk polarisering, er det ikke fordi de tror det skaper et harmonisk samfunn – det er fordi det hindrer dannelsen av philia. Uten philia finnes ingen motmakt. Bare isolerte individer.

Aristoteles ville ha sett dagens vestlige samfunn som i krise, ikke fordi vi mangler velstand eller teknologi, men fordi vi mangler philia. Når naboer ikke kjenner hverandre, når nasjonen ikke lenger har et felles språk, når unge lærer å skamme seg over egen arv – da er det ikke tilfeldig. Det er resultatet av en strategi der splittelsen er et middel for kontroll.

Skal Vesten overleve som sivilisasjon, må vi gjenreise philia – den sosiale lojaliteten, den moralske tilliten, og det felles målet om å leve godt, sammen. Uten dette vil splitt-og-hersk-strategene vinne – og friheten forsvinne, ikke med et smell, men i stille isolasjon.

Men det er her islam kommer inn.

Aristotelisk philia forutsetter gjensidighet i dyder, mål og moralsk forståelse. Det krever at mennesker deler en grunn­leggende oppfatning av rett og galt, lojalitet og fellesskap. Islam – forstått som et komplett normsystem basert på Koranen, hadith og sharia – har ikke den felles­moralen med Vesten. Tvert imot lærer doktrinen at lojalitet kun skal gis til umma (det islamske fellesskap), og at ikke-muslimer – kuffar – er lavere verdt og må under­ordnes eller bekjempes.

Dette skaper et uforenlig brudd med philia i Aristoteles’ forstand. Man kan ikke ha fellesskap med noen som etter sin religiøse over­bevisning er forpliktet til å stå utenfor felles­skapet – og potensielt arbeide for å undergrave det. Når islam får politisk og sosial tyngde i et samfunn, begynner det å kreve særstatus, egne lover, religiøse privilegier og symbolsk dominans (bønnerop, hijab, halal, blasfemi­forbud). Dette bryter ned felles­skapet og ødelegger den tilliten philia bygger på.

Så lenge islam – ikke bare som tro, men som system – får fotfeste i Europa, vil gjen­reisningen av philia være nesten umulig. Det betyr ikke at alle muslimer er fiender – mange ønsker fredelig sameksistens. Men så lenge de anser Muhammed som ideal og Koranen som ufeilbarlig, er det grensene for lojalitet som er problemet. Og da må samfunnet velge: Enten gjenreise philia ved å forsvare egne verdier og trekke grenser, eller akseptere permanent splittelse – og med det, forfallet.

Det finnes ingen vei utenom valget.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!