Det er ikke hver dag det avdukes en ny statue foran Stortinget. Anna Rogstad var Norges første innvalgte parlamentariker, i 1913. Christine Aspelund har hugget henne i sten. Klokken 12.00 onsdag ble den avduket, og en overraskende stor menneskemengde var ansamlet.

Slike avdukinger sier en del om hva dagens offentlighet går ut på. Stortingspresident Gharahkhani åpnet. En del misliker ham sterkt, men Gharahkhani er harmløs. Han sier det som forventes av ham i rollen. Først en hyllest av Rogstad og hennes pionerinnsats. Men så kom vi opp til vår egen tid: Han ventet bare på at flere kvinner skulle havne på sokkel foran Stortinget, sammen med alle «mennene». Jeg klarte bare å få øye på Churchill, Michelsen og Sverderup. De er som dinosaurer, klare for å veltes. Hvem skal inn? Gro Harlem Brundtland, selvfølgelig.

Ved siden av meg sto Anne Enger Lahnstein. Skulle ikke hun på sokkel? Hun var motstrøms. Men trolig gjelder pidestallen bare motstrøms som blir medstrøms. Derfor er norsk politikk blitt dritkjedelig.

En typisk medstrøms var den første kvinnelige stortingspresidenten, Kirsti Kolle Grøndahl. Hun ble introdusert av Tone Wilhelmsen Trøen fra Eidsvoll. Det ble nevnt at hun avløste den konservative Jo Benkow. Jeg kan ikke huske at Benkow var spesielt konservativ, men han var jødisk. Ordet konservativ blir sagt som om det var en lyte. Senere fulgte de fremskrittsvennlige kvinnene. Norsk politikk går bare én vei: fremover. Dvs. anført av kvinner som Kolle.

Hun skrøt av at hun hadde reformert Stortingets arbeidstid, så de slapp å arbeide så mye.

Selv husker jeg Kolle som en av dem som gikk i forbønn for å hente IS-kvinnene og barna deres «hjem».

Med den retningen norsk politikk tar, kan man spørre seg når den første kvinnen med hijab kommer på sokkel, for det er vel et fremskritt at det er plass til alle? Også når de blir flere?

Rundt oss vaier Pride-flagg, fra Grand Hotel og Nationaltheatret.

Fremskrittet er blitt en autostrada brolagt med gode forsetter. Ville Rogstad kjent seg igjen? Jeg tviler.

Statuen er laget av skulptøren Christine Aspelund. Den er hogd i larvikitt fra Vestfold. Formen er massiv. Trøen viste til kharyatidene som bærer Artemis-templet på Akropolis. Totalt malplassert. Kharyatidene er feminine, mens Aspelunds Rogstad er massiv. Det er snarere noe egyptisk over henne.

Erechteion-templet på Akropolis med kharyatidene som bærende. Foto: Encyclopædia Britannica

Statuen er halvferdig med hensikt. Hodet er heller ikke detaljert. Nakken og holdningen er fin. Men ser man på maleriet av Rogstad som henger i vandrehallen, ser man en følsom kvinne.

Også dét klarer Kolle å overse. Hun sier at Rogstad til å begynne med konservativ, men ble stadig mer radikal med årene. Slik kvinner ofte blir. De er mer mottagelige, sier Kolle.

Mottagelige for hva?

Vi finner et bilde som illustrerer hva vi står overfor, og som Kolle er helt uimottagelig for.

Oslo 06.03.2025
Heidi Nordby Lunde (H) og Marian Hussein (SV) seremonien i Eidsvolls-galleriet. Karen Platou og Anna Rogstad var de første kvinnene på Stortinget, og nå får portrettene av de to kvinnene fast plass i Eidsvolls-galleriet.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

I optikken til Nordby Lunde, Kolle Grøndahl og Trøen er det ingen motsetning mellom Anna Rogstads idealer og Marian Husseins.

I mengden står også tidligere generalsekretær for Norsk Redaktørforening, Arne Jensen. Han skrev nylig et innlegg i VG om kvinnene som vil ha hijab inn i politi og domstolene og på TV-ankre.

Jensen har skjønt det.

Bakgrunnen er et innlegg fra Yasmin El Mousaoui om hennes skuffelse over at hun ikke kunne bli nyhetsanker i NRK dersom hun samtidig skulle bære hijab.

El Maousaoui skriver at «Min hijab er et personlig valg, en del av hvem jeg er, ikke en politisk erklæring eller et journalistisk standpunkt. For meg er den like naturlig som en blazer eller et slips.»

Dette er argumenter vi kommer til å høre mer av. Men Jensen sier noe uhørt:

…. det er ikke hva den enkelte medarbeider mener med sin egen klesdrakt, frisyre, smykker eller lignende som er poenget. Det er hvordan det virker inn på og forstås av publikum (eller for den saks skyld intervjuobjekter eller kilder), som er poenget.

En reporter eller et nyhetsanker skal ikke kle seg etter hva som er «en del» seg selv eller for å presentere eller representere en identitet, befolkningsgruppe eller noe annet.

Som ansatt i en redaksjon – på jobb – representerer du ikke noe annet enn redaksjonen.

Da skal ditt ytre først og fremst være så nøytralt som mulig, for ikke å komme i veien for det journalistiske oppdraget, og slik at ikke publikum blir opptatt av ytre attributter ved reporteren.

Det setter en stopper for alt som kan oppfattes som religiøse symboler.

Og der er det ikke så enkelt som at den enkelte reporter kan definere sitt forhold til ethvert symbol eller klesplagg og så er vi ferdige med det.

Det er nemlig ikke den som bærer et religiøst plagg som får definere forholdet mellom dette symbolet, en selv og mottakeren. Dét er det mottakeren som gjør, slår Jensen fast. Det er viktig. Jentene i hijab sier de klarer å gjøre jobben uavhengig av hijaben, eller de klarer å transcendere dens religiøse konnotasjoner slik at den ikke sjenerer utførelsen. De sier:

«Profesjonalitet handler ikke om hvordan man ser ut, men hvordan man gjør jobben sin.»

Det er riktig, men bare halve sannheten.

Som reporter kan du kontrollere din egen integritet. Det du ikke kan kontrollere, er din egen troverdighet.

Den bestemmes av publikum og publikum alene.

Dermed slår Jensen bena under fremstøtet for hijab i yrker som er avhengig av publikums tillit.

Men i Stortinget og politiske sirkler er det ikke populært å si dette høyt. Det støter folk på mansjettene.

Kvinner som Kolle og Gro Harlem, samt NRK, baner veien for hijab som en naturlig del av norsk samfunnsliv.

De baner veien for at Miriam Hussein havner på veggen ved siden av Anna Rogstad.

Da er Norge blitt et annet land. Det vil være å trampe på alle de idealer Rogstad sto for.

Jensen slår det inn med syv toms spiker:

Dersom religionen din betyr så mye for deg at du alltid må bære et religiøst plagg, så har du selv valgt å ekskludere deg fra en del journalistiske oppdrag.

Men ikke fra Stortinget, og Stortinget og svermeriet for det progressive baner veien for at det blir nyhetsankere i NRK og TV2 med hijab.

Det er i anmarsj.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!