Anine Olsen skylder på diagnosen PCOS for overvekten. Det har blitt en sport å påberope seg offerroller for å slippe unna ansvaret for eget liv.

Et nytt moralsk hierarki

Influenser Anine Olsen forteller i en kronikk i VG at hun har PCOS, en diagnose mange kvinner lever med. Hun ber om forståelse for at hun er overvektig, og lurer på hvorfor hun må forsvare kroppen sin. Det teksten egentlig avslører, er noe annet enn det hun selv tror. Det handler om et behov for anerkjennelse, og et stille krav om fritak fra kritikk. Dette er ikke først og fremst et oppgjør med netthets. Det er en stilltiende bønn om å få beholde statusen som offer.

Hun er lei av at folk kommenterer at hun er tjukk. Det skjønner jeg. Kommentarfelt er brutale. Men når man som offentlig person velger å gjøre sin kropp og diagnose til politisk markør, stiller det krav til intellektuell redelighet. Det holder ikke lenger å si «jeg har det vanskelig». For det har alle. Forskjellen ligger i hvordan man møter det.

Vi har flyttet grensene for hva som gir sosial kapital. Det er ikke lenger styrken vi hedrer, men svakheten vi løfter frem. Det er ikke de som reiser seg, men de som blir liggende, som får vår sympati. Den som bærer nederlaget sitt med stolthet, omtales som troverdig. Det er blitt et nytt hierarki. Jo verre du har det, jo riktigere lever du. Den som forsøker å reise seg, mistenkes for å ha latt seg kue av kroppspress. Slik snus hele kulturen på hodet.

Diagnose som frikort

PCOS står for polycystisk ovariesyndrom. Det kan gi vektøkning, insulinresistens, hormonforstyrrelser og redusert fertilitet. Det er krevende, men ikke umulig å leve sunt med diagnosen. Det finnes omfattende dokumentasjon på hvordan livsstil, kosthold og fysisk aktivitet kan gi bedre helse og hormonbalanse. Det krever innsats. Men det er mulig. Dette vet jeg godt. Jeg har selv diagnosen.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, kommer man ikke utenom det enkle faktum at det er kalorier inn versus kalorier ut som avgjør om du går opp eller ned i vekt.

Det mest problematiske med Olsens tekst er ikke at hun forteller at hun har det vondt. Det er at hun krever å bli frikjent. Hun omdefinerer ansvar til overgrep, og innsats til meningsløst slit. Hun skriver at det ikke finnes noen quick fix. Det er riktig. Men det finnes heller ingen quick excuse. Når man bygger identitet på sykdom, mister man ikke bare håp. Man mister også evnen til å ta ansvar.

En diagnose kan forklare. Den kan gi innsikt. Men den kan ikke frita deg for ansvar. Du må fortsatt leve med den kroppen du har. Og det gir ingen mening å erklære krig mot virkeligheten fordi du ikke liker hva den krever av deg.

Den elegante unnvikelsen

Samtidig intervjues Erna Solberg av VG om fedme og folkehelse. Hun løftes frem som en ansvarlig stemme, og forteller at hun selv har trent regelmessig i mange år. Men i samme artikkel understreker hun at man ikke bør fokusere for mye på vekt, og ønsker heller ikke å gå inn på sitt eget forhold til kropp og helse. Dette kunne vært en gyllen mulighet for Solberg til å fremstå som ærlig og troverdig. I stedet glir retorikken farlig nær det samme som Anine Olsen, bare pakket inn i statsrådformuleringer.

For selv om det er sant at man ikke nødvendigvis er sunn fordi man er tynn, er det heller ikke til å benekte at vekt har mye å si. Det er et faktisk og reelt problem. Og det er et kostbart problem, ikke bare i kroner, men i leveår, i fertilitet, i depresjoner, i hjerteinfarkt og i tapt livskvalitet. Og det kan ikke løses dersom vi ikke tør å erkjenne at det finnes.

Det er fint at Solberg ønsker bedre vaner og en sunnere befolkning. Men det klinger tomt når vekten, selve målestokken for om tiltakene virker, tas ut av ligningen. Det er som å ville bekjempe inflasjon uten å snakke om renter. Som å ville redusere diabetes type 2, men synes det er for ubehagelig å snakke om sukker.

Når ideologi møter anatomi

Vi står midt i et valgår der woke-partier og sosialistiske bevegelser kappes om å vise omsorg for kvinners helse. Det opprettes egne utvalg, budsjetteres særskilte tiltak og fremmes egne stortingsforslag. Kvinnehelse skal løftes frem som noe helt for seg selv. Men her ligger det et åpenbart paradoks. De samme miljøene hevder fortsatt at kjønn er flytende. At kvinnekroppen ikke er noe biologisk, men en sosial konstruksjon. At biologi i seg selv er undertrykkende.

Nå må de nesten bestemme seg. Enten finnes kvinnekroppen, med alle sine særegne medisinske behov. Eller så gjør den ikke det.

Det finnes mye god forskning på kvinnehelse. Screeningprogrammer for brystkreft og livmorhalskreft. Gratis svangerskapskontroller. Et helsevesen som tar kvinnesykdommer på alvor. Samtidig er det langt mindre oppmerksomhet rundt prostatakreft og menns psykiske helse. Men menn har ikke gjort det til identitet. De ber ikke samfunnet gå rundt på tå hev for deres skyld.

Resignasjon som ideal

Spørsmålet er ikke om vi skal vise medfølelse. Spørsmålet er hva vi velger å premiere. I dag belønnes de som gir opp. Som gjør sitt eget forfall til et politisk manifest. Vi hyller ikke lenger seier, men nederlag presentert som kamp.

Når både influensere og partiledere vegrer seg for å si det åpenbare, står vi igjen med unnfallenhet forkledd som empati. Et samfunn som premierer forfall fremfor vilje. Medfølelse uten forventning er ikke hjelp. Det er resignasjon i ny innpakning.

Når styrke undergraves og svakhet feires, er det ikke frihet vi oppnår. Det er tap. Diagnoser skal ikke romantiseres. De skal overvinnes. Men i vår tid er det ikke seier som belønnes. Det er kapitulasjon.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.