Kommentar

NOKAS-rettssaken var ingen vanlig rettssak. Det var «alle» enige om både før og under. Også mediene som har levd høyt på den. Men nå har lagmannsretten dramatisk redusert straffene og redusert den til en vanlig straffesak. Er det fornuftig?

Ja, mener Dagbladets John Olav Egeland som har fulgt saken tett (og skrevet alt for mye). Retten har lagt vekt på tre forhold: Ranets karakter, de tiltaltes personligheter og gjeldende praksis.

Retten har ikke kjøpt aktoratets påstander om ranets uhyrlige karakter, den ser annerledes på gjentakelsesfaren for sentrale tiltalte og framfor alt: Den mener det ikke finnes rettslig grunnlag for straffer av den lengde og type statsadvokatene la opp til.

Egeland slutter seg til denne oppfatningen og kaller sin kommentar: Lys på dommens dag.

Hvorfor denne helomvending? Er dette fornuften som seiret? Egeland gir inntrykk av det. Men nå har mediene tvangsforet oss med NOKAS i måneder, og selv den bare måtelig interesserte har fått med seg følgende: NOKAS-saken var en helt ny type ran. Den har mye til felles med ranet av en pengetransport som innleder den vellykkede NRK-satsingen «Hunter»: organiserte kriminelle som satser på «schock and awe», den amerikanske sjokk-taktikken under Irak-krigen som skulle lamme motstanderen ved voldsomhet og overraskelse. Man ruster seg til tennene, og satser på overrumpling med dramatiske midler: setter en bil i brann utenfor politistasjonen, og målet er en av Norges Banks pengesentraler. Stort høyere går det ikke an å spille. Da kan ting gå galt. Det ligger innebakt som en risiko.

Ett liv gikk tapt. Retten sier at Schumann ikke mente å drepe. Det var siktet på maskinpistolen som var justert slik at han skjøt lavere enn han trodde. Skal dette være formildende? Hvis en gjeng utstyrer seg med skuddsikre vester og maskinpistoler og stormer en av statens pengesentraler, har man tatt høyde for at det kan bli løsnet skudd, for å si det forsiktig. Disse guttene var inspirert av filmen «Heat» som ender i et blodbad. Det kunne også dette ranet gjort. Schumann skjøt fordi ranerne var fulle av adrenalin. Det er en merkelig logikk å hevde at Schumann ikke mente å drepe. Nei, sikkert ikke. Men hvis man skyter med maskinpistol er det stor fare for at noen kuler treffer.

De som innlater seg på et slikt «oppdrag» har en høy risikovillighet, og man innfakturerer at andre kan betale med sitt liv. Det måtte Klungland, og det kunne også flere vitner ha gjort. Er det noen som husker vitnet som ble lagt i bakken med en maskinpistol mot seg, og først trodde det var en øvelse? Eller vitnet som gikk foran en av ransbilene i en fotgjengerovergang, og så øynene til Schumann, og aldri glemmer det iskalde blikket? Ikke fordi han er ond, men fordi folk som begir seg ut på slik galskap blir hensatt i en egen modus. De er villig til hva som helst for å lykkes og unnslippe.

Målet og midlene gjør dette til et annerledes ran. Det gjør også tyveriet av Munch-bildene. At en bandeleder kunne bestille tyveri av nasjonale kulturskatter som et utpressingsmiddel mot staten, forteller at man står overfor hensynløse kriminelle.

Forvaring er en ubehagelig straff, som kan brukes til å begrave folk levende. For Toska og Schumann var det nedlagt påstand om 21 års forvaring. De fikk henholdsvis 15 og 13 år. Trekk fra 30 prosent av straffen og vi er ned på et nivå som ligner en vanlig ranssak.

Egeland kaller det en seier for «nøktern menneskelighet». Men er det menneskelighet å redusere en alvorlig forbrytelse til en normal? Eller ligger det et ønske her om å forsvare normaliteten? Å si at verden ikke er så brutal som denne saken vitterlig viser? Vil straffen da ha den forebyggende virkning som er hensikten? Eller vil den bli oppfattet som svakhet?

Hvis et rettssystem skal ha troverdighet – både i forhold til befolkningen og de kriminelle – må den vise at den oppfatter truslene for hva de er. I flere rettssaker ser vi at dommerne legger en restriktiv tolkning til grunn, som innsneverer hva som kan bevises. Det skjedde feks. i dommen mot de fire terrortiltalte i Østre Landsret i København igår. Tre ble frikjent fordi dommerne ikke fant det bevist at de planla terror.

Oppfatning av trusselbildet vil ha mye å si for rettens vurdering.

Lenger ut i avisen står det om to eks-jugoslaver på 46 og 28 år som er dømt til henholdvis 14 og 12 års fengsel. De ble tatt på vei til Norge i 2005 med et helt våpenarsenal: To Kalasjnikover 7,62, maskinpistol 9 mm med lyddemper, 13 håndgranater, sabotasjetenner, sprengstoff og ammunisjon, pluss ti kilo amfetamin og to kilo hasj. Dommen slår fast at de to tilhører en internasjonal forbryterorganisasjon. 28-åringen bosatte seg i Norge for å drive organisert kriminalitet, slår dommen fast.

Dette er virkeligheten. Disse ble tatt før våpnene ble brukt. Hvordan skal samfunnene beskytte seg mot slike mennesker?